Grenseoverskridende
Nettopp gjennom den eldste av alle formidlingsformer, teaterfortellingen, ga Shabanah Rehman liv til sitt dagsaktuelle politiske budskap.
Man kan mene hva man vil om Shabanah Rehman – og det er da også mange som gjør. Noen har latt seg sjokkere over hennes trang til å banne i alle kirker, sin egen i særdeleshet, andre misliker hennes forkjærlighet for stadig å plassere seg selv i begivenhetenes sentrum, for øvrig en allmenn norsk trend i disse Knausgård-tider, mens hun i andres øyne overskrider grensene for sømmelig kvinnelig atferd, så vel i Norge som i Pakistan. Men en ting er det ikke mulig å ta fra henne: Hun er en uvanlig tøff og modig kvinne, enten man nå betrakter henne med pakistanske eller norske øyne. Hun er også hun en sjeldent frittalende representant for en gruppe vi nordmenn flest vet altfor lite om, men som vi vil bli nødt til stadig å forholde oss tettere til: første generasjon nordmenn som har vokst opp her i landet, men som har utenlandske foreldre, som attpåtil kommer fra en kultur som står oss fjernt.
Forrige torsdag inviterte Shabanah Rehman publikum «hjem til seg», og det skal hun gjøre fram til 5. desember. For anledningen befinner «hjemmet» hennes seg i Akersgata, nærmere bestemt på Centralteatret. Der tar hun publikum med på en time og et kvarters lang reise gjennom sitt eget liv, og på den korte tiden opplever jeg direkte og brutalt hvordan det har vært, og for alt jeg vet hvordan det fremdeles er, å vokse opp som unorsk i Norge. På vondt, men kanskje først og fremst på godt.
Ikke fordi at det er noe særlig nytt som kommer fram i kveldens løp. Det meste har hun skrevet om før, i høst ga hun til og med ut bok om sine traumatiserende ungdomsopplevelser med voldelig kjæreste og seksuelt misbruk i institusjonen der hun ble plassert. Ingenting tyder heller på at hun denne gangen har fornyet seg som standup-komiker. Når dette likevel blir en enestående opplevelse, skyldes det en eneste ting, formen hun har valgt å kommunisere sitt budskap på: den aller eldste formidlingsformen av alle, teaterfortellingen.
Er hun er dreven skuespillerinne der hun fra det ene øyeblikket til det andre skifter fra gråt til latter, eller lar hun selv hemningsløst rive med av sin egen beretning? Det er umulig å si, men det viktige er at takket den direkte og levende fortellingsmåten hun har valgt, forstår jeg ikke bare med hodet, men opplever med hele meg hvordan det har vært å vokse opp på Holmlia som «norsk» jente med en pakistansk far som ville lykkes i sitt nye hjemland, men ikke klarte å holde tritt med «fremskrittet», i dette tilfelle Rimi-Hagens billige dagligvaretilbud, og gikk dundrende konkurs. En stund holdt han på å gå i hundene, men han kom seg opp igjen, og fikk det til nok en gang, til han falt utmattet sammen 52 år gammel. Og med en pakistansk mor som aldri har lært seg norsk, men som på sin måte formidlet sin verdens skjønnhet og kulturelle rikdom til datteren.
Gjennom årene har vi fått tutet ørene fulle av at hvor berikende det flerkulturelle fellesskapet er for vår norske kultur. På Centralteatret forleden overbeviste Shabanah Rehman meg om sannheten i påstanden, nettopp fordi hun er blitt den grenseoverskridende kvinnen hun er. Og den eldste kunstneriske kommunikasjonen av dem alle, teatret, ga liv til hennes dagsaktuelle politiske budskap.
Publisert: 24.11.09
av IdaLou Larsen
