Copyright © 1996-2024,
IdaLou Larsen,
all rights reserved.

Denne siden er produsert og støttet av ORGDOT AS.

Leter du etter gamle artikler?
Klikk her for den gamle siden.

Om 14 dager skal styret på Det Norske Teatret kunngjøre hvem som blir teatrets nye sjef. De sju styremedlemmene har brukt lang tid på prosessen.

 Den forrige teatersjefen de valgte, skuespiller og regissør Lars Erik Holter, sa opp stillingen 26. juni etter å ha vært påtroppende i ett år og tre dager. Han forklarte selv sin avgang med teatrets vanskelige økonomiske situasjon, men den hadde vært kjent så lenge at årsakssammenhengen utvilsomt har vært mer komplisert.

Det vakte litt forbauselse at styret ikke umiddelbart tok kontakt med to av de tidligere søkerne, nylig avgåtte teatersjef på Hålogaland Teater, Nils Johnson eller Carl Morten Amundsen, sjef på Teatret Vårt. Det hadde jo allerede vakt stor forundring at Magnus Rindal og hans samarbeidspartnere foretrakk den langt mer uerfarne Lars Erik Holter. Mange tenkte at styret nå ville benytte sjansen, og prøve å få enten Amundsen eller Johnsen til å se stort på at de var blitt vraket i første omgang.

Men den gang ei. Styreleder Magnus Rindal fant ut at det måtte en nyutlysning til, og i slutten av september ble den nye søkerlisten offentliggjort. Ti søkere hadde meldt seg, Nils Johnson søkte faktisk igjen, det samme gjorde regissør Hilde Andersen, og blant de åtte nye søkerne var fire tidligere teatersjefer, Morten Borgersen, (Den Nationale Scene), Mette Brandtzeg, (Sogn og Fjordane Teater), Ingjerd Egeberg (Rogaland Teater) og Karl Erik Solgård (Telemark Teater). Pluss en sittende teatersjef, denne gangen fra det private feltet, Bjørn Heiseldal fra Thalia Teater. Dessuten søkte lederen for Den Unge Scenen, regissør Erik Nilssen Brøyn, lederen for Skuespillerutdanning ved Kunsthøgskolen i Oslo, Even Lynne, og skuespiller og instruktør Gard B. Eidsvold som dessuten leder Oslo Moderne Teater.

Med andre ord – ingen mangel på kompetente og kvalifiserte kandidater.

Det hadde vært svært interessant å få et visst innsyn i en ansettelsesprosess av denne typen. Bortsett fra de to representantene for de ansatte, Bernhard Ramstad og Ivar Vasaasen, har ingen av styremedlemmene spesielle kunnskaper om teaterdrift. Nærmest kommer nestleder Nina Refseth som sammen med styreleder er oppnevnt av teatret selv: Etter en del års praksis i forlagsbransjen, sist i Det Norske Samlaget, utnevnte Trond Giske henne i 2007 til filmdirektør. Magnus Rindal er professor, med norrønt språk og nordisk middelalderkultur som spesialområder. Han har gitt ut en rekke bøker om emnet, men er nå direktør for NOVA, Norsk institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring. Ikke fnugg av teaterkompetanse hos de tre statsansatte: Hege Marie Norheim er direktør for StatoilHydros såkalte nordområdeinitiativ, Arild Sundberg er kommunaldirektør i Oslos byrådsavdeling for finans og utvikling mens Lars Bjaadal er varafylkesordfører i Telemark.

 

Alle lederstillinger er krevende, men å være teatersjef er helt spesielt, ikke bare fordi teatersjefen skal lede en skapende kunstinstitusjon, men også fordi en stor del av teatrets ansatte ikke er vanlige arbeidstakere, men kunstnere. I tillegg til å være i besittelse av alle nødvendige lederegenskaper, bør derfor teatersjefen selv ha en sterk kunstnerisk nerve, samtidig som denne kunstneriske nerven hele tiden må holdes under streng kontroll. Det er ikke denne typen kompetanse som vanligvis rekrutteres til lederstillinger. Et teaterstyre har derfor utvilsomt behov for å rådføre seg med sakkyndige personer, og hvem er da nærmere enn de ansattes representanter, og da spesielt representanten for de kunstnerisk ansatte, det vil si for skuespillerne?

Etter hvert som styrene blir stadig mer «profesjonelle», er det ingen hemmelighet at den kunstneriske representanten har stor makt over ansettelsesprosessen. For stor, iblant helt avgjørende, mener enkelte. Det er også en kjensgjerning at de yngre skuespillerne bare unntaksvis er styrerepresentanter. Er det fordi de har det så travelt med å bygge sin karriere at de ikke har overskudd til også å engasjere seg i «fagforeningsarbeid»? Det er nok én grunn, en annen er utvilsomt at styrerepresentantene velges blant de fast ansatte, eller i det minste blant skuespillere med lengre åremålskontrakter.

Resultatet er at på de teatrene der ensemblemedlemmer også er styremedlemmer, (med dagens korttidsengasjementer er det nemlig langt fra alltid tilfelle) har skuespillerne som representerer de ansatte lang fartstid på teatret. De har sterke meninger om hvordan «deres» teater bør styres, og av hvem. Kunstnerisk dristige visjoner er ikke det de setter høyest, de er mer opptatt av å trygge driften og dermed jobbene sine, og av å sikre «sitt» teaters kontinuitet – en tenkemåte som styremedlemmene nikker gjenkjennende til.

Ikke noe galt i det. Galt blir det bare dersom de øvrige styremedlemmene på den ene siden ikke skjønner den grunnleggende forskjellen mellom en kunstnerisk skapende institusjon og en produksjonsbedrift, og på den andre ikke har den kompetansen som trengs for å skille vektige argumenter fra personlige sym- og antipatier, eller for å gjennomskue subjektive feilvurderinger. Bedre blir det ikke av at ansettelsesprosesser er omgitt av hemmelighetskremmeri, og at alle de intriger og rivaliseringer som i uminnelige tider har preget teaterverden, dermed får utfolde seg fritt.

Teaterverdenen summer av rykter. Og rykter skal man som kjent ta med mange klyper salt. Men fra Nordkapp til Lindesnes hviskes det nå at styret kommer til å se bort fra samtlige søkere til sjefsstillingen på Det Norske, og i stedet velge en outsider som ingen har tenkt på.

Senest om to uker får vi vite om ryktene taler sant. Gjør de det, bør det avstedkomme en grundig evaluering av selve ansettelsesprosessen. Hvis et styre velger å se helt bort fra ti kvalifiserte søkere, hvorav iallfall et par er usedvanlig godt kvalifiserte, må man spørre hvorfor styrets leder insisterte på at stillingen skulle lyses ut. Dersom styret hele tiden har hatt en spesiell person i tankene, burde styret sørget for at vedkommende sendte inn sin søknad innen fristen.

 

I mellomtiden får vi krysse fingrene, og sette vår lit til at det visstnok kan finnes røyk uten ild.