home

Sannhet og virkelighet

Nationaltheatret, Hovedscenen: «Trær som faller - Et kunstnerisk aftensmåltid»

Etter Thomas Bernhard Oversatt av Sverre Dahl Dramatisering og regi: Yngve Sundvor Scenografi: Erlend Birkeland/Nora Furuholmen Med blant andre Toralv Maurstad, Øystein Røger, Anders Mordal, Nils Johnson

«Trær som faller» er blitt en vittig satire over Nationaltheatret, og en elegant lek med virkelighetens mange lag.

I romanen Trær som faller: en opphisselse (1984) forteller Thomas Bernhard om et middagsselskap der han selv er gjest. Ved en tilfeldighet finner selskapet sted samme dag som begravelsen til Joana, en felles kvinnelig bekjent som har tatt livet av seg. Men middagen holdes til ære for en berømt skuespiller fra Wiens Burgtheater som gjør stor suksess med sin tolkning av Vildandens Ekdal.

Romanen er en nådeløs og ondskapsfull skildring av byens kunstnere og intellektuelle, et miljø Bernhard mer eller mindre hadde vært en del av, men nå visstnok hadde brutt med. Boken vakte oppsikt og sinne, og en tid ble den forbudt fordi komponisten Gerhard Lampesberg mente å kjenne seg igjen i Auersberger, verten for middagsselskapet.

På Nationaltheatret handler Trær som faller fremdeles om middagsselskapet, men hovedpersonen er ikke lenger forfatter, og handlingen utspiller seg ikke i Wien, men i Oslo. Skuespilleren er blitt et av Nationaltheatrets store navn, og vertskapet har adresse Tidemannsgate på Oslo Vest. Fortelleren har forandret seg til regissør og sjef for Nationaltheatret.

Drevet av en monoman trang til å fortelle «sannheten» om en middag der han selv var gjest for mange år siden, har han skrevet stykket ensemblet nå arbeider med, «Et kunstnerisk aftensmåltid». Han har diktet seg selv inn som en av hovedpersonene, men slik Sundvor har utformet skikkelsen, er denne utgaven av regissøren mer i slekt med den egentlige Thomas Bernhard enn med den fiktive regissøren. Øystein Røger spiller rollen som regissøren, mens Anders Mordal er skuespilleren som tolker regissøren.

Det høres komplisert ut, men er heldigvis enklere å oppleve enn å beskrive. Trær som faller er blitt en elegant lek med teatrets innfløkte forhold til virkeligheten, og til virkelighetens mange lag. Samtidig er jakten på den umulige sannheten et viktig motiv, hvilket understrekes ved at Vildanden har en sentral plass i historien.

Før pause følger vi prøvene på et forholdsvis tidlig tidspunkt i prosessen. I sine desperate forsøk på å skildre det han selv oppfatter som «sannheten», avslører den stadig rasende regissøren seg som selvopptatt, selvgod og langt mer usympatisk enn karakterene han ønsker å stille ut. I annen akt er Nationaltheatrets Toralv Maurstad endelig kommet, selve måltidet kan begynne, og de forskjellige karakterene utleverer sine svakheter slik Bernhard har skildret dem.

Resultatet er både vittig og underholdende satire med brodd. Men helt på slutten av forestillingen kommer alvoret inn: Regissøren innser at han ikke er bedre enn de han hater og forakter, og umerkelig smelter teaterleken og teatervirkeligheten sammen til en melankolsk og gripende slutt.

Thomas Bernhards satire rettet seg mot store deler av Wiens kunstnermiljø. Yngve Sundvor begrenser seg til å drive gjøn med scenekunsten generelt, og Nationaltheatret spesielt. Det er treffende, morsomt og sikkert ganske ondskapsfullt, men satiren forekommer likevel temmelig upersonlig, og dermed ganske ufarlig. I motsetning til Bernhards bok, vil forestillingen neppe såre eller fornærme noen.

Kanskje er det like bra? For Trær som faller – et kunstnerisk aftensmåltid er blitt en meget vellykket teateroppsetning. Den kunne kanskje strammes litt inn, her er enkelte longører og unødige gjentakelser, men det vil kunne gå seg til etter hvert.

Som helhet er forestillingen forfriskende annerledes, og det er lenge siden jeg har moret med så godt. Med Øystein Røgers og Anders Mordals to regissører i spissen skaper de øvrige skuespillerne vittige og overbevisende skikkelser, Toralv Maurstad som teatrets selvgode grand old man, Bjørn Floberg som alkoholisert komponist, Nils Johnson som reflektert, grunnfjellstø og fornuftig scenograf. Kjersti Elvik og Mari Maurstad har fått mindre å spille på, men gjør det beste ut av litt mer fjerne skikkelser, mens Torunn Robstad som Joana svever - slik Døden alltid svever over Livet.
 

Denne anmeldelsen sto i Klassekampen mandag 24. januat

Publisert: 25.01.11 av IdaLou Larsen Bookmark and Share

Din kommentar:

Kommentar:
Navn:
Alle feltene må fylles ut!
Trær som faller

Trær som faller

Hele ensemblet samlet til kunstnerisk aftensmåltid

Foto Sigurd Fandango

Trær som faller

Trær som faller

Torunn Robstad og Øystein Røger

Foto Sigurd Fandango

Trær som faller

Trær som faller

Toralv Maurstad og Kjersti Elvik

Foto Sigurd Fandango