I utakt med tiden

Riksteatret: «Frøken Julie»

Av August Strindberg Oversatt av Trude Marstein Regi: Kristina Kjeldsberg Scenografi og kostymer: Dagny Drage Kleiva Med Ingeborg Sundrehagen Raustøl, Sigurd Myhre og Ester Marie Grenersen

Gode skuespillertolkninger nytter ikke: Regissør Kristina Kjeldsbergs «Frøken Julie» faller hjelpeløst mellom to tidsepoker.

 Med inderlighet og vitalitet lever de tre unge skuespillerne i Riksteatrets Frøken Julie seg inn i sine roller. Ingeborg Sundrehagen Raustøl er den skakkjørte, kompleksfylte, kjærlighetshungrende overklassejenta, Julie, som vikler seg inn i en one-night stand med husets tjener, fattiggutten Jean som er villig til å gå på akkord med det meste for å gjennomføre klassereisen han drømmer om (Sigurd Myhre). Jeans egentlige kjæreste, tjenestejenta Kristin (Esther Marie Grenersen), er den eneste av de tre som instruktør Kristina Kjeldsberg stort sett fortsatt lar leve i 1890-årene. Stort sett – for tjenestejenta Kristin følger godt nok med i tiden til å få Riksteatrets publikum med på refrenget til Dolly Partons «Jolene», mens vi bak sceneteppet ser Julie og Jean lidenskapelig kle av hverandre.

Det er tre gjennomførte rolletolkninger. Men det hjelper lite all den tid instruktør Kristina Kjeldsberg overhodet ikke lykkes i å flytte handlingen i Strindbergs «naturalistiske sørgespill» fra 1888 til 2012. De to hovedrollenes overbevisende framstilling av unge mennesker i dag gjør det tvert imot enda vanskeligere å tro på historien som fortelles.

De utvendige detaljene understreker at vi befinner oss i 2012: Både Julie og Jean har hypermoderne mobilkameraer som de bruker i tide og utide, og på mobilen spiller Jean av lydbånd-opptak av intervjuer med Julie. Språkbruken tilhører så absolutt det 21. århundre, de unge slenger om seg med «drittsekk», «pikk», «fitte» og »knull», og som for riktig å understreke vår tid, ønsker Jean i en liten monolog både Gerhardsen, Stoltenberg og sosialdemokratiet dit pepperen gror.

Men hva hjelper alle de tidsriktige detaljene når selve historien og personenes sosiale tilhørighet fremdeles er uløselig knyttet til 1890-årene? Skal vi tro Kjeldsberg, lever det rike grever i dagens Norge, og de oppbevarer alle pengene sine i kontanter i skatollet! Den fattige bondegutten Jean er ikke bare husets sjåfør, han er også grevens personlig tjener og ifører seg forkle når han oppvarter sin herre. Om ikke det var nok, skal vi også tro at denne tøffe unge mannen av i dag er sin herre totalt underdanig, og adlyder hans minste vink.

Språket og personenes oppførsel understreker at vi lever i en seksuelt frigjort tid. Det virker derfor fullstendig usannsynlig at et samleie mellom to unge mennesker i dag skal føre til så uoverkommelige problemer for dem begge at selvmord blir den eneste løsningen.

Rett skal være rett: Kristina Kjeldsberg har tydeligvis til hensikt å si noe generelt om mannens fortsatte herredømme over kvinnen – programmet er for eksempel fullt av sitater fra ulike moderne feminister og kjønnsforskere.

Et par ganger er hun på nippet til å lykkes – for eksempel i den postcoitale samtalen mellom Jean og Julie. Men så blir 2012-perspektivet oppslukt av intrigen fra 1800-årene, perspektivet fordreies og dramaet som utspiller seg på scenen ender med å bli så usannsynlig at det utsier mindre enn Strindbergs opprinnelige tekst om mannens og kvinnens komplekse forhold.

Skuespillernes innsats tyder på at Kristina Kjeldsberg har hatt en heldig hånd med replikk-instruksjonen. Men hennes tolkning av Strindbergs tekst avslører en grunnleggende mangel på dramatisk konsekvens. Kanskje for at vi ikke skal glemme at vi er på teater, og at det som skjer på scenen ikke trenger å være realistisk troverdig, henvender skuespillerne seg stadig direkte til oss tilskuere. Det hjelper dessverre ikke.

 

Anmeldelsen sto i KLassekampen mandag 23. januar

Publisert: 26.01.12 av IdaLou Larsen

Din kommentar:

Kommentar:
Navn:
Alle feltene må fylles ut!

Kommentarer (3):

Anne Marie Baugstø-Hartvigsen	08.03.12 17:39
Takk for det! Nei, jeg er nok litt for lite flink til å lese anmeldelser, så har ikke opplevd dette, men det høres veldig sannsynlig ut at det er sånn. Jeg må ellers be om unskyldning for at jeg på bloggen min skriver at anmeldelsen din ikke er seriøs. Jeg skjærer deg over samme kam som de andre kritikkene, og nå som jeg har lest gjennom din kritikk én gang til, ser jeg at det er høyst urettferdig. Du skriver ingen ting feil om stykket eller oppsetningen, vi er bare uenige i hvorvidt det fungerer eller ikke. Og som du sier, så er det nå bare engang slik.
IdaLou Larsen, kritiker	05.03.12 21:52
Jeg har lest "anmeldelsen" din på bloggen og kan bare si at jeg er veldig glad for at forestillingen har truffet deg hjemme. Det er flott at en og samme oppsetningkan gi helt forskjellige opplevelser, og intet er bedre enn at du ble begeistret!Du har kanskje opplevd med bok- og filmkritikere at det er enkelte du er på bølgelengde med, og andre iikke: Når X er begsitret, vet du at du ikke blir det, mens når Y griner på nesen, så skynder du deg å se filmen eller lese boken. Slik er det nå engang! Vi er alle forskjellige.
Anne Marie Baugstø-Hartvigsen	02.03.12 14:57
Jeg må si meg uenig. Jeg så stykket i Florø i februar, og ble begeistret. Se ellers http://ylvalia.wordpress.com/2012/03/02/staende-applaus-til- froken-julie/