Siste kritikker:

Gammel surpomp blir som ny

Rogaland Teater: Misantropen

Av Jean Baptiste Molière
Oversatt av André Bjerke
Bearbeidet av Sigrid Strøm Reibo og Njål Helge Mjøs
Regi: Sigrid Strøm Reibo
Scenografi: Olav Myrtvedt
Kostymedesign: Anette Werenskiold
Koreograf: Oleg Glusjkov
Med bl.a. Mattis Herman Nyquist, Øystein Martinsen, Ingrid Rusten

På Rogaland Teater har Sigrid Strøm Reibo skapt en morsom og moderne «Misantropen»

I sine komedier gjør Molière narr av menneskenes dårskap, det viser titler som Den gjerrige eller Den innbilt syke, og når misantropen Alceste stadig raser mot menneskeheten, framstår han langt på vei som en komisk karakter.Men samtidig er personene Alceste retter sin avsky mot, så falske, hyklerske og jålete at hans reaksjon er forståelig; Misantropen er også en besk satire over det franske overklassemiljøet under Ludvig den fjortende.

Spørsmålet er om satiren fremdeles kan ha gyldighet i dag. Det imponerende ved Sigrid Strøm Reibos regi er at hun har klart å aktualisere den over 300 år gamle teksten uten å dekonstruere den, bare ved å lete seg fram til dens egentlige budskap.

På ett plan har hun flyttet handlingen til våre dager, for skuespillerne går i moderne klær, men med et originalt og vellykket grep etablerer hun samtidig forbindelsen til stykkets opprinnelige tidsepoke: hver akt begynner og slutter med at tre dansere i barokke kostymer inntar scenen, først til musikk fra den franske klassisismen, men etter hvert til moderne toner, og endelig til innsmigrende nye franske kjærlighetssanger.

De tre introduserer stykkets personer, bringer inn alle nødvendige rekvisitter, og til tider får de hele ensemblet til å være med på dansen, mens de stadig kommenterer og spøker med handlingen gjennom Oleg Glusjkovs oppfinnsomme koreografi som forener det grasiøse og iblant groteske med presise komiske effekter.

André Bjerke har oversatt Misantropen og beholdt Molières opprinnelige aleksandriner. I samarbeid med dramaturg Njål Helge Mjøs har Sigrid Strøm Reibo med følsom innlevelse kortet noe ned på de lange replikkene, og iblant treffsikkert modernisert dem. Resultatet er at teksten sitter som et skudd. Skuespillerne framfører sine replikker i bundet versemål som om det var helt dagligdags, og imponerer stort med en framifrå diksjon, gledelig nok uten mikrofon.

Mot denne bakgrunnen faller det helt naturlig at personene snakker om å gjøre karriere ved å innynde seg hos hoffets mektige menn. Men når de hemningsløst smisker, smigrer, baktaler hverandre eller, som den treske Arsinoé, bruker nedrige knep for å beseire rivalinnen, blir de samtidig tidløse: Slik kom man seg fram den gangen, ja, men vi bruker jo akkurat de samme metodene i dag. Satiren treffer, og understrekingen av det tidløse gjør den bare mer treffende.

En annen grunn til at misantropen Alceste ikke bare er en komisk skikkelse, er hans desperate forelskelse i den kokette flørten Célimène. Molière ga stykket undertittelen «l’atrabilaire amoureux», den forelskede surpompen, og stykket er ikke bare en skarp samfunnssatire, men også en fortelling om skuffet kjærlighet. Sigrid Strøm Reibos tolkning understreker denne viktige dimensjonen.

I klassisk tradisjon henvender Mattis Herman Nyquists Alceste seg gjerne direkte til salen, og han skifter lekende lett mellom karakterens mange ulike sider: fra det manisk selvopptatte til det lidenskapelige via det hjerteløse, men hele tiden holder han også fast på Alcestes ideelle fordring.

Ingrid Rusten er en selvsikker, til fingerspissene motebevisst men følelseskald Celimène som bare lever for å erobre menn. Helt til slutt blir hennes tre- og firedoblete renkespill avslørt, og hun sitter knust igjen. Men ikke engang dette nederlaget får henne til å velge trygghet og kjærlighet hos Alceste: hun vet det kommer nye sjanser, nye menn å forføre.

Øyvind Martinsen er Alceste uegennyttige venn Philinte, den sunne fornuftens representant og Molières talerør, Lars Funderud Johannesen en ivrig og innbilsk Oronte, Marianne Holter en giftig og ondsinnet Arsinoé. Alle burde nevnes, plassen tillater dessverre verken å utdype deres innsats eller å berømme Olav Myrtvedts fantasieggende og tilsynelatende enkle scenografi.

Men konklusjonen er klar: Strøm Reibos Misantropen er en gjennomført og vellykket aktualisering av en klassiker.

Denne anmeldelsen sto i Klassekampen mandag 5. mars