Kollisjon mellom tekst og uttrykk

Det Norske Teatret, Scene 2 "Dei ugudelege"

Tekst og musikk: Asklepios Hane
Regi: Caroline Sweeney/Asklepios Hane
Scenografi og kostymedesignar: Even Børsum
Med Sigurd Myhre, Marie Blokhus, Ingeborg S. Raustøl, Marius Næss, Herman Bernhoft, Janne Heltberg

Et overveiende fysisk scenespråk utydeliggjør et ambisiøst ideologisk prosjekt.

Teaterkompaniet Asklepios Hane ble stiftet i 2010 av fem unge studenter på Teaterhøgskolens skuespillerlinje. De driver ikke kompaniet på heltid, men er ansatt på institusjonsteatrene, Sigurd Myhre, Ingeborg Raustøl og Marie Blokhus har holdt til på Det Norske, mens Herman Bernhoft og Janne Heltberg har vekslet mellom ulike teatre.
I 2011 produserte de sin første oppsetning, Du er Knut, med utgangspunkt i rettssaken mot politiinspektør Knut Rød som var ansvarlig for jødedeportasjonen i 1942. Jeg fikk dessverre ikke sett den, men den fikk prisen som Årets Forestilling av Torshovteatrets venner.
På sin hjemmeside skrev Black Box Teater den gangen at «frigruppen Asklepios Hane er fem skuespilleres fristed til å undersøke historier som opptar dem, og samtidig et laboratorium der historiefortelling i seg selv forskes på». En beskrivelse som passer særdeles godt på deres andre oppsetning, Dei ugudelege som hadde en noe forsinket urpremiere på Det Norske Teatret lørdag.
Sorgen er det sentrale tema i Dei ugudelege. Hovedpersonen, fiskeren Jon (Sigurd Myhre) har mistet sin sønn ved en tragisk ulykke mens de to var ute og fisket sammen. Fireåringen er blitt kremert, og asken befinner seg i urnen som Jon bærer på gjennom hele forestillingen.
I de første scenene ser vi hvordan menneskene rundt ham, hans fisker«kolleger», kontoristen med ansvar for urnenedsetting, forventer at han ganske snart skal vende tilbake til dagliglivet. Men, i følge programmet «bestemmer Jon seg for å forlate samfunnet og alt han nokon gong har kjent til. (…) Han kastar anker og set kursen mot det som møter han: Mannen som grev, Den sjølvutnemnde vegvisaren, Dei månesjuke optimistane og Den syngande tempelbyggaren».
I følge Det Norskes vårmagasin som nok har gått i trykken en god stund før premieren, «legg (Jon) ut på ein ferd der han møter att dei gløymde, sovande gudane. Dei vaknar, og følgjer han på reisa der han treffer på ei rekkje ulike figurar og går gjennom mange fasar av sorg».
I det endelige manus møter ikke Jon guder som følger ham på reisen.
Men selv om jeg først skjønte det da jeg fikk lest manus, er gudene likevel til stede: De er de første vi tilskuere møter når vi inntar plassene våre: Høyt hevet over scenen til høyre ligger The Blue Oyster Club. De feststemte menneskene der er gudene, som både forårsaker katastrofene som rammer menneskene, og som med jevne mellomrom synger beroligende kommentarer. Jon møter også  en tydelig gudsfigur i stykkets nest siste scene, og det er takket være dens vennlige råd at han til slutt skiller seg fra urnen.

Med Dei ugudelege ønsker tydeligvis Asklepios Hane å utforske hvordan det gudløse moderne mennesket strever med å gjennomleve sorgen for å kunne fortsette livet som før. Et ambisiøst ideologisk prosjekt, ikke minst fordi gruppen, som utvilsomt har lagt stor vekt på kollektivt å improvisere en meningsbærende tekst, samtidig har valgt å nedprioritere ordet i selve framføringen. Som den irske regissøren Carolyn Sweeney sier: «Sjølv om tematikken vi tek opp, kan verke tung og djup, er denne framsyninga først og fremst fysisk».
Slik jeg opplever det, oppstår det her en kollisjon mellom scenespråk på den ene siden, og oppsetningens overordnete kunstneriske mål på den andre. Jeg hadde faktisk store problemer med å følge med, og forstå, det som utspilte seg på scenen. Teksten ble utydelig, og det fysiske uttrykket ble heller ikke tydelig og meningsbærende nok. En sterk innsats fra de medvirkende, først og fremst fra Sigurd Myhre som den søkende Jon, men også fine sangnumre fra Blue Oysters medlemmer, var ikke nok til å gi en helhetlig opplevelse. Og et lite spørsmål meldte seg tidlig ― hvorfor hadde Jons druknede sønn ingen mor?

Denne anmeldelsen sto i Klassekampen mandag 27. januar

Publisert: 29.01.14 av IdaLou Larsen

Din kommentar:

Kommentar:
Navn:
Alle feltene må fylles ut!