home

En tidløs kvinneskjebne

Det Norske Teatret, Hovudscenen «Fedra»

av Jean Racine
Omsetjing: Halldis Moren Vesaas
Omarbeidd av Ingrid Weme Nilsen, Sigrid Strøm Reibo og Ola E. Bø
Regi: Sigrid Strøm Reibo
Koreografi: Oleg Glusjkov
Scenografi og kostymer: Olav Myrtvedt
Komponist: Aleksandr Manotskov
Med blant andre Paul Ottar Haga, Gjertrud Jynge, Nicolai Cleve Broch

Ikke alltid lett å forene den klassiske tragedien med dagens lavmælte spillestil.

Etter endt instruktørutdanning i Moskva, startet Sigrid Strøm Reibo en kritikerrost norsk karriere med Mens vi venter på Godot på Hålogaland Teater. Siden har hun blant annet satt opp komedier av Molière og Shakespeare. Nå tar hun et skritt videre i utforskningen av det klassiske teatret med Fedra, den mest kjente og spilte tragedien av franske Jean Racine (1639-1699).
Racine hentet handlingen til Fedra fra det greske sagnet om hustruen til helten Teseus. Hans største bragd var å ta livet av uhyret Minotauros i labyrinten på Kreta. Her fikk han hjelp av kongsdatteren Ariadne, som han forførte, men så forlot på en strand i Naxos. Senere giftet han seg med Ariadnes søster Fedra.
Det hvilte en forbannelse over Fedras slekt, og både greske Euripides og romerske Seneca har skrevet tragedier om henne og stesønnen Hippolytos, men det er Racines versjon som har overlevd. Racine holder seg strengt til den klassiske tragediens regel om at handlingen skal utspille seg på et sted i løpet av ett døgn, og første akt består av to lange scener der vi blir presentert for handlingens forutsetninger: Ingen har på lenge hørt nytt fra Tesevs som er på krigerferd, hans sønn Hippolytos forteller følgesvennen Teramenes at han har forelsket seg i prinsesse Aricia, mens Fedra tar mot til seg, og betror sin trofaste amme Oinone at hun er besatt av lidenskap til Hippolytos.
Første akt avsluttes med at det kommer bud om at Teseus er død, og de neste fire skildrer de katastrofale konsekvensene av Fedras forbudte kjærlighet. «Fedra» er fortellingen om en kvinne som stiller strenge krav til seg selv, men som blir overmannet av en ustyrlig lidenskap. Hun føler både skam og skyld, men klarer ikke lenger å styre sine handlinger.

Slik Strøm Reibo også gjorde med Misantropen, flytter hun her handlingen fram ved å iføre personene moderne kostymer: Alle kvinnene er kledd i mannsdresser med vest og slips, et påfunn det ikke er lett å skjønne: dersom det skal vise at dagens likestilling har gjort kvinner maskuline, strider det mot personenes psyke. På den andre siden understreker hun også her den opprinnelige tidsepoken: scenerommets mange hvite statuer henspiller på gresk oldtid, mens de røde lærstolene som stadig skiftes rundt, er en vellykket allusjon til labyrinten. Hver akt åpner også med en stilisert ballettscene som til nykomponert musikk gjenforteller myten om uhyret Minotauros.
Sigrid Strøm Reibo gjør ikke noe forsøk på å modernisere stykket ved å dekonstruere det, men holder seg trofast til originalen, også til det teatrale aleksandrinske versemålet. Men ikke alle skuespillere klarer helt å forene den klassiske uttrykksformen med dagens fysisk ekspressive, naturlige og mer lavmælte spillestil. Paul-Ottar Haga er den som mestrer kunsten fullt ut, og fra hans Tesevs overraskende vender tilbake i tredje akt, øker oppsetningens dramatiske spenning.
Nicolai Cleve Broch er troverdig som den usikre, søkende Hippolytos og Gard Skagestad gjør en flott innsats som Hippolytos' venn Teramenes. I to korte scener gir Ane Dahl Torp Aricia både sjarm, utstråling og scenisk nærvær, mens Jorunn Kjellsby er en varm, ensporet og kjærlig Oinone. Gjertrud Jynges Fedra er mer ujevn: Hennes nyanserte spill overbeviser under det skjebnesvangre møte med Hippolytos i annen akt, men det er vanskelig å forstå hvorfor hun er instruert til til å være så innadvendt i de to store scenene med Oinone.

Men nok en gang framstår Strøm Reibo som en modig instruktør der hun fortsetter sin spennende, personlige revitalisering av klassikere. Fedra er kanskje ikke hennes mest vellykte satsing. Men den er antakelig den tøffeste og mest krevende ― og hun kommer velberget fra utfordringen.

Denne anmeldelsen sto i Klassekampen mandag 17. februar

Publisert: 19.02.14 av IdaLou Larsen Bookmark and Share

Din kommentar:

Kommentar:
Navn:
Alle feltene må fylles ut!
Fedra

Fedra

Oinone /Jorunn Kjellsby) og Fedra (Gjertrud Jynge)

Foto: Marit Anna Evanger