home

Kavalkade over krigens elendighet

Black Box Teater, Store Scene: De Utvalgte viser «Visjonæren»

Tekst: De Utvalgte og Maria Tryti Vennerød
Regi: Kari Holtan
Video: Boya Bøckman
Utøvere: Torbjørn Davidsen, Rebekka Joki, Jørgen Langhelle og Cantaragiu Rasturnel

En forestilling med mange kvaliteter – men kanskje litt uferdig?

De Utvalgtes produksjoner står for noe helt spesielt i norsk teater: en ofte særdeles vellykket sammensmelting av form og innhold. Innholdsmessig tar De Utvalgte opp alvorlige og aktuelle samfunnspolitiske temaer, som de utdyper og illustrerer gjennom sitt særegne visuelle scenespråk.
I sine to forrige forestillinger benyttet gruppen tredimensjonalitet som et viktig uttrykk: Det gjør den også denne gangen, og 3D-brillene, som ligger på alle setene, gir oss muligheten til på nært hold blant mye annet å oppleve flaggermus, kalashnikov-gevær og menn som svømmer for livet i gjørme, samtidig som vi i fugleperspektiv reiser over verden. Som vanlig gjør Boya Bøckmans mangfoldige billedspråk «Visjonæren» til en ganske unik opplevelse.
Men det er faktisk ikke helt enkelt å skjønne hvorfor oppsetningen som tar utgangspunkt i Holbergs klassiske komedie om «Jeppe på Bjerget», har fått denne tittelen. Forklaringen kan ligge i De Utvalgtes egne ord i programmet om at «krigens mor er visjonen om makt». Maktens visjonære representant her må da være Torbjørn Davidsen, en arrogant kommentator som er vår norske selvtilfredshets sjølgode talsmann. I programmet står det videre at «krigens barn er avmakten. I mellom står soldaten ved fronten. Det er han som må gjøre det uverdige». Og dette «uverdige», altså krigen, får katastrofale konsekvenser, og gjør det store flertall av verdens borgere både elendige og avmektige.
Dette er utvilsomt et motiv i «Visjonæren», som i likhet med de fleste av De utvalgtes produksjoner ikke har noen «handling» i ordets egentlige forstand. De ulike tablåene har likevel pleid å ha en indre sammenheng som har gjort det mulig å oppleve en helhet i de mange variasjonene over produksjonens sentrale tema.
Dette er vanskeligere med «Visjonæren». På ett plan følger vi Jeppe, og her har hans fortid som soldat skylden for at han drikker, og nå tilhører samfunnets elendige. Vi følger ham fra åpningsscenen der han ligger sanseløs på møddingen og en rasende Nille pisker løs på ham, til han ender med å bli dømt til livsvarig fengsel for å ha «misbrukt sin rolle som soldat og samfunnsborger […] og dratt Norges renommé som fredsnasjon ned i søla».
På det andre plan ser det ut til at De Utvalgtes hensikt med «Visjonæren» er å lage en visuell kavalkade over all den elendighet som ønsket om makt, med påfølgende krigshandlinger, fører med seg.  Til tider lykkes de, ett eksempel er de nitriste videobildene av en romleir i Nordmarka, forestillingens avsluttende sekvens, men til tider blir det så krevende å følge video-innslagenes indre logikk at oppmerksomheten iblant rett og slett avtar.  Heldigvis dukker det stadig opp nye sterke satiriske innslag, som monologen til en kyniske våpenhandler eller intervjuet med Dalai Lama.

«Visjonæren» følger også opp «De utvalgte», kompaniets forsvar for alle som er født med et psykisk handikapp. Rebekka Joki, som også medvirket i «De utvalgte», gir her en varm tolkning av den viktige rollen som Nille, den undertrykte kvinnen som prøver å forsvare sine rettigheter, men stadig overmannes av sine følelser. Spennende er det også at De Utvalgte har fått med seg den rumenske saksofonisten Cantaragiu Rastumel, kjent musikant i Oslos gater, i rollen som Jeppe i Baronens seng, forestillingens krasse og treffsikre satire over norsk politikk, og påfølgende norsk selvgodhet.
«Visjonæren» har mange kvaliteter, men jeg kan ikke fri meg for at jeg sitter igjen med et inntrykk av det sceniske uttrykket ikke er helt gjennomtenkt, ja, av at forestillingen faktisk er litt uferdig.

Denne anmeldelsen sto i Klassekampen fredag 17. oktober

Publisert: 20.10.14 av IdaLou Larsen Bookmark and Share

Din kommentar:

Kommentar:
Navn:
Alle feltene må fylles ut!