home

Utfordrende allegori

Nationaltheatret, Amfiscenen: y

Av Jonas Corell Petersen
Regissør: Jonas Corell Petersen
Scenograf og kostymedesigner: Nia Damerell
Med: Sigurd Myhre, Espen Alknes, Olav Waastad, Tone Mostraum
Orgel: Karoline Marie Enoksen

«Øy» er en tankevekkende og utfordrende satire over vår eksistens i det 21. århundres forbrukersamfunn.

For ett år siden hadde Jonas Corell Petersen stor suksess med den absurde
samfunnssatiren «Vi tygger på tidens knokler» der vi fulgte fire menn på et 40 dager langt seminar. I år lar han tre av de samme mennene (Sigurd Myhre, Espen Alknes og Olav Waastad) pluss en kvinne (Tone Mostraum) havne på en øde øy.
I likhet med «Vi tygger på tidens knokler» starter «Øy» med en videoprojeksjon, denne gangen av utallige øyer, noen av dem kjente, de fleste ikke. I utgangspunktet er en øde øy et landområde i havet, men her er den blitt en slags avfallsbøtte for vår sivilisasjon der de fire skipbrudne prøver å starte sine liv på nytt.

Den engelske lyrikeren John Donne i 1624 skrev den berømte linjen, «no man is an island». Det kan se ut som om Jonas Corell Petersen går inn for å bevise det motsatte: De fire personer lever riktignok sine liv sammen på øya, men de makter ikke å bryte vei ut av alene-tilværelsen. Et øyeblikk kan det se ut som om «begjæret» fører til at ensomheten tar slutt for Sigurd og Espen – skuespillerne opptrer her under sine egne navn – men etter hvert innser Espen at det ikke er Sigurd som betyr noe for ham. Det som har tent ham er selve forelskelsen, og når den har tatt slutt, er det en ny forelskelse han er på jakt etter.

Jonas Corell Petersen har valgt bort både handling og karakterer, og selv om den store oransje papp-palmen til venstre på scenen, gir assosiasjoner til en sydhavsøy, forvandler «øya» seg til en allegori over vår eksistens i det 21. århundres forbrukersamfunn.  Den løsrevne teksten, med sine mange sketsjer og tilsynelatende umotiverte sidesprang, er først og fremst en eksistensiell og ytterst kritisk refleksjon over vårt forhold til oss selv og våre liv.
Med utspekulert presisjon får Corell Petersen fram dagens selvopptatthet, en følge av vår moderne tids velstand og teknologiske framskritt. Tone Mostraum stadige klager over helseproblemer som spenner fra hjerteinfarkt, diabetes og kols til kvalme, men også hennes autoritære overtakelse av makten på øya, for ikke å nevne hennes monomane trang til å kalle alle menn for svin og idioter, kan oppfattes som en satire over dagens ego-dyrkende frigjorte kvinner. Treffsikker er Olav Waastads panegyriske hyllest til arbeidsårets utallige feriedager, for ikke å snakke om Espens elegante forsøk på å svinge seg fra liggende til stående stilling.

Finnes det noen løsning på dette meningsløse egosentrerte livet? Skal vi tro Sigurd Myhres ypperlig framførte avskjedsnummer er arbeid det eneste svaret: Med tiden vil vi dø, og våre ansikter, våre stemmer, våre jeg vil bli glemt, men arbeidet vi har utført vil glede våre etterkommere. Jeg er ikke helt sikker på om dette er alvorlig ment fra Corell Petersens side.
«Øy» er en allegorisk framstilling av hvordan det oppleves å være menneske i dag, og når dramatikeren og regissøren lykkes i å formidle sitt budskap skyldes det først og fremst er den vittige humoren. Komikken oppstår nettopp fordi det banale og selvsagte blir uttrykt gjennom dødsens alvorlige refleksjoner. En del av humoren kommuniserer nok best med de yngre aldersgruppene, og mens salen lo uhemmet, moret jeg meg nok mer stillferdig over en rekke psykologiske og eksistensielle aha-opplevelser.
Corell Petersen legger vekt på at han har skrevet teksten spesielt for de fire skuespillerne, de gir alt – det er ingen grenser for deres intelligente og ekspressive utlevering av teksten. En fryd å følge. Gjemt bak en høysåte på høyre side av scenen følger Karoline Marie Enoksen på orgel de mange artige sangnumrene, og understreker rytmisk en utvikling som så vidt finner sted. Både som scenetekst og som teater er «Øy» en utfordrende og tankevekkende forestilling.

 

Denne anmeldelsen so i Klassekampen lørdag 12. mars 2016

Publisert: 12.03.16 av IdaLou Larsen Bookmark and Share

Din kommentar:

Kommentar:
Navn:
Alle feltene m fylles ut!

Kommentarer (2):

IdaLou Larsen15.03.16 16:35
Det var ikke jeg som anmeldte "Vi tygger på tidens knokler" for Klassekampen, derfor skrev jeg ikke når jeg ikke var så positiv. Denne likte meg mye bedre, ikke begeistring akkurat, men beundring for den presise og tankevekkende satiren av vårt moderne samfunn.
Viktor14.03.16 15:45
Hva angår "Vi tygger på tidens knokler", nevnte du at du hadde sett forestillingen. Imidlertid har jeg aldri registrert noen anmeldelse fra deg, til tross for at du har sett den. Jeg mener å huske at du begrunnet dette med at du fikk svært lite ut av denne meningsløse, absurde historien. Er det riktig? Hva angår "Øy", får jeg inntrykk av at du er mer begeistret. Er det riktig?
ØY

ØY

Fra venstre Sigurd Myhre, Espen Alknes, Tone Mostrau. Liggende på gulvet Olav Waastad

Foto Espen Eide