home

Tragedie på tomgang

Nationaltheatret: «Begjær under almene»

Av Eugene O’Neill
Oversatt av Ole Johan Skjelbred
Bearbeidet av Victoria Meirik
Regissør: Victoria Meirik
Scenograf: Susanne Münzner
I rollene – i alfabetisk rekkefølge: Ravdeep Singh Bajwa, Erland Bakker, Mariann Saastad Ottesen, Henrik Rafaelsen, Øystein Røger
Musiker, komponist og musikalsk ansvarlig: Siv Øyunn Kjenstad

Eugene O'Neill må nok ta noe av skylden for at "Begjær under almene" ikke er blitt en stor teateropplevelse!

Eugene O’Neill tar utgangspunkt i det antikke teatret i flere av sine dramaer, og «Begjær under almene» bygger på en klassisk gresk tragedie, Euripides’ «Hippolytos», der kong Thesevs’ hustru, dronning Fedra, forelsker seg i sin stesønn Hippolytos – en forelskelse som får tragiske følger.

Hos O’Neill utspiller handlingen seg i 1850-årene, på en bondegård i New-England. De tre sønnene til 75-år gamle Ephraim Cabot (Øystein Røger)står utenfor huset og lurer på hvor det er blitt av faren deres. To måneder tidligere forlot han uventet gården, siden har ingen hørt fra ham og sønnene håper han er død. Men så kommer han uventet tilbake, og det viser seg at han har giftet seg for tredje gang, nå med 40-år yngre Abbie (Marian Saastad Ottesen) som bare har tatt ham for pengenes skyld. De to eldste sønnene, Simon (Henrik Rafaelsen) og Peter (Erland Bakker) er leie av å slite på gården, og drar til California for å grave gull, mens den yngste, Eben (Ravdeep Singh Bajwa), først og fremst er opptatt av å arve gården, som han mener opprinnelig tilhørte hans avdøde mor. Mellom Abbie og ham oppstår det litt etter litt et erotisk kjærlighetsforhold som får tragiske følger.

Intrigen er både komplisert og melodramatisk, men den klarer ikke å engasjere meg, og det skyldes nok at personene er så endimensjonale og selvopptatte at de ikke vekker medfølelse eller sympati. De to eldste sønnene blir vi aldri kjent med, de er en slags maskuline klisjéer som bidrar til første akts eksposisjon, og deretter forsvinner. Først helt mot slutten, etter at tragedien er et faktum, er Eben og Abbie glimtvis fullverdige mennesker som ikke bare er opptatt av eiendom og sex.
Fra første stund framstår den gamle familiefaren Ephraim Cabot som en totalt selvsentrert og tyrannisk patriark. Han bryr seg ikke om noen av de tre sønnene sine, han sier selv at han «hater dem fordi de er svake», og at de «hater [ham] fordi han er hard». Han har slitt ut de to første konene sine, og han har giftet seg med Abbie fordi han har bestemt seg for at han skal leve til han er hundre, og Gud, som han stadig påberoper seg, ville ikke at han skulle være ensom lenger. Men han har ingen følelser for henne, «du forstår ingenting og kommer aldri til å gjøre det», forklarer han henne, og når han til slutt mister både henne og sønnen Eben, er det ham helt likegyldig. «Jeg får gå og få inn dyrene igjen», er hans siste ord.
Victoria Meirik har tydeligvis ønsket å understreke stykkets slektskap til den greske tragedien. Borte er gården som sceneanvisningene beskriver i detalj, og borte de to «enorme almetrærne» som ifølge O’Neill ser ut til «både å beskytte og undertrykke». Her er den mørklagte scenen naken, og almene er erstattet av lange silkeaktige fletter som danner drømmeaktige tid- og stedløse omgivelser. På scenens høyre side står musiker og komponist Siv Øyunn Kjenstad omgitt av instrumenter, og som tragediens klassiske kor, kommenterer hun hendingene, i det hun veksler fra øredøvende trommeslag til vemodige toner. Skuespillerne tolker sine roller med voldsom fysisk og psykisk energi, og det er ikke deres feil at jeg opplever det de sier som ganske likegyldig, til tider til og med litt kjedelig.
Det er ikke godt å si om «Begjær under almene» kunne blitt en bedre forestilling dersom Meirik hadde tonet noe ned på det teatralske tragedie-aspektet, og latt personene beholde en litt mer hverdagslig dimensjon – det eneste hverdagslige ved dem er at alle er kjederøkere. Slik det er nå, opplever jeg at Victoria Meiriks ikke-realistiske tolkning framhever svakhetene ved O’Neills tekst.
Men rett skal være rett- samtlige skuespillere gjør en sterk innsats. Øystein Røger er en usedvanlig usympatisk og selvgod Cabot, Henrik Rafaelsen og Erland Bakker to skikkelige hillbillies, mens Marianne Saastad Ottesens Abbie er intrigant og farlig. Jeg merket meg spesielt en nykommer på Nationaltheatret: Ravdeep Singh Bajwa har sjarm, varme og scenisk nærvær som Even – ja innimellom er han, som den absolutt eneste, et skikkelig tredimensjonalt menneske.

Publisert: 11.05.18 av IdaLou Larsen Bookmark and Share

Din kommentar:

Kommentar:
Navn:
Alle feltene må fylles ut!
Begjær under almene

Begjær under almene

Abbie (Mariann Saastad Ottesen) sammen med Ephraim Cabot (Øystein Røger) og Eden (Ravdeep Singh Bajwa)

Foto Erika Hebbert