home

Ibsenfestivalen 2018

Det er snart to uker siden årets Ibsenfestival er avsluttet. Men her kommer likevelk en liten kommentar til de tre utenlandske Ibsen-oppsetningene som gjestet Oslo i år. Bedre sent enn aldri?

Stein Winge var sjef for Nationaltheatret fra 1990 til 1992, og allerede i 1990 tok han initiativet til den første Ibsenfestivalen. I utgangspunktet var det meningen at den skulle holdes hvert år, men så gikk den heldigvis over til å bli en biennale, og det spørs om den ikke snart enten bør nedlegges, eller bare avholdes med minst fem års mellomrom!
Enten det er festival eller ikke er Ibsens dramatikk et fast inventar på alle norske institusjonsteatrene, og festivalen fører sjelden til spesielt interessante forestillinger. Årets eneste virkelig bemerkelsesverdige nye Ibsen-tolkning er Det Norske Teatrets «Peer Gynt», som er helt uavhengig av festivalen.
Ellers er de utenlandske gjestespillene naturligvis interessante. Men jeg mener at heller enn de utenlandske teatrenes ulike Ibsen-tolkninger, hadde jeg likt å se deres beste og mest representative oppsetninger. Det ville virkelig kunnet berike vår teaterverden.
Årets festival varte i 11 dager, og i løpet av de 11 dagene hadde Nationaltheatret fire Ibsen-premierer, («Byggmester Solness», «Hærmennene på Helgeland», «Hedda Gabler» og «Fruen fra havet»). Da Eirik Stubø var sjef for Nationaltheatret, innførte han en norsk urpremiere som en del av festivalen, og tatt i betraktning i hvor liten grad norske teatersjefer vanligvis er opptatt av norske dramatikere, er det festivalens mest positive side. Urpremierer i år var Jonas Corell Petersens «Savnet fellesskap» og Demian Vitanzas «Tyngde».
Så var det to norske gjestespill, Teater Ibsens «Lille Eyolf» og Juni Dahrs «Hedda Gabler» som allerede var en del av festivalen i 2012, og fire utenlandske. Det ene, «Bekannte Gefühle, Gemischte Gesichter» av Christoph Marthaler ble spilt i anledning av at Marthaler mottok årets Ibsen-pris, og de tre andre var Ibsen-oppsetninger: To «Peer Gynt»-tolkninger og «En folkefiende». 
En chilensk folkefiende
I det chilenske teaterkompaniet Colectivo Zoológico’s tolkning foregår «En folkefiende» i våre dager, og handlingen er forenklet, Morten Kiil, Stockmanns svigerfar, og kaptein Horster, begge viktige personer hos Ibsen, er for eksempel sløyfet, og det er også mesteparten av femte akt. Doktor Stockmann er en helt ung mann, og far til et barn som ennå ikke har fylt året.
Halve forestillingen foregikk inne i lukkede rom, og da fikk vi følge handlingen på film gjennom videobilder – tydeligvis en ny trend, på Det Norske Teatret benyttet regissør Victoria Meirik samme teknikken i «Vår vesle».
Folkemøtet, et realistisk åpent møte der vi tilskuere ble oppfordret til å stille spørsmål, var en viktig del av oppsetningen, og varte i nærmere en halv time. Forbausende mange ba om ordet, selv om de i liten grad tok opp stykkets politiske perspektiv. Et for så vidt morsomt grep, selv om det nok hadde vært mer interessant å oppleve tilskuernes reaksjoner i kompaniets hjemland.
Det problematiske ved oppsetningen var at selv om det var enkelt å følge den engelske tekstingen, var det ikke like lett å skjønne hvem som var hvem, ikke minst fordi en så stor del av teksten ble spilt bak lukkede dører.
I den chilenske tolkningen opplevde jeg Stockmann, spesielt i sin tale til folket, som så hysterisk selvopptatt at han faktisk var ganske plagsom, der han la større vekt på å fornærme byens mektige menn enn på å få gjort noe med selve saken – det forurensede vannet. Her sluttet forøvrig stykket like etter folkemøtet med at Stockmanns hustru gikk fra ham, og lot ham være alene igjen med ansvaret for den vesle sønnen. Hans uttalelse om at «den sterkeste mann i verden, det er han, som står mest alene» hadde jeg vanskelig for å ta helt alvorlig.
Her skulle jeg gjerne visst om min opplevelse skyldes at den chilenske spillestilen er meg fremmed, og at regissørene (Nicolás Espinoza og Laurene Lemaitre) faktisk anser Stockmann som en viktig politisk talsmann, eller om deres tolkning uttrykker en generell skepsis til hele vårt moderne politiske system. Det lar seg jo ikke nekte at også i Ibsens tekst ender Stockmann med å bli litt stormannsgal.
Svensk «Peer Gynt»
Dramaten har hatt stor suksess med den tyske regissøren Michael Thalheimers kritiker-roste «Peer Gynt»-oppsetning som hadde premiere i februar i år, og er en del av teatrets høst-repertoar. Foran, midt på scenen, en slags sokkel der Peer Gynt oppholder seg gjennom nesten hele forestillingen. Rundt ham en mørk scene der en slags skog av gylne metallrør er det eneste elementet. På bakveggen hvite flater der det står skrevet hvor handlingen foregår akkurat der og da. Mye kan tyde på at Thalheimer tolker stykket som en slags lang enetale der Peer gjenopplever sitt liv.

Problemet var bare at da jeg så forestillingen på Nationaltheatrets hovedscene, var det nesten umulig å følge med teksten fordi hele ensemblet tydeligvis var blitt instruert til å skrike ut replikkene sine. Og det var særdeles synd i en oppsetning som i så stor grad hviler på selve teksten – de eneste andre ytre effektene var selve Peer Gynts utseende – for eksempel blodet som ganske tidlig farget klær og kropp, og som uvisst av hvilken grunn ble en del av hans sceniske utseende til aller siste replikk. Oppsetningen var tekstet til engelsk, men det hjalp dessverre ikke så meget.
Michael Thalheimers «Peer Gynt» er utvilsomt en gjennomtenkt og gjennomført tolkning, Erik Ehns prestasjon som Peer er imponerende, med intens, nyansert og uttrykksfull mimikk og kroppsspråk, og rundt seg har han et dyktig ensemble. Og jeg skulle gjerne opplevd den med et annet lydnivå! 
Fransk «Peer Gynt»
Et forholdsvis ungt fransk regionteater, Centre National Dramatique de Rouen, gjestet festivalen med enda en kritikerrost tolkning av «Peer Gynt». Teatersjefen David Bobée har regissert forestillingen, og slik jeg opplevde den, lagt spesielt vekt på det allmenne og moderne ved Peer-karakteren. David Bobée mener at stykket «handler om oss i dag, stiller spørsmål til vår opp- og nedsnudde verden» gjennom «en skrytepave, en døgenikt, en løgnhals, en rebell», verken en helt eller en antihelt, men en talsmann for selve teatret der han «stiller det vesentlige spørsmålet: Hva betyr det «å være i verden»?»
Første del utspiller seg i en nedlagt fornøyelsespark, med restene av en berg- og dalbane, og i bakgrunnen et digert klovnehode. Her holder mor Aase og sønnen hennes til i en nedslitt campingvogn. Ytterst til venstre synger Butch McKoy fra Texas amerikanske ballader gjennom mesteparten av oppsetningen, og understreker Bobées aktuelle perspektiv. Det samme gjør marokkanske Radouan Leflahis Peer, hele tiden suverent fysisk tilstede med et naturlig og uanstrengt nærvær. Gjennom så vel en intelligent og innlevd tekst-tolkning som et talende kroppsspråk og en følsom mimikk følger vi hans Peer fra han røver Ingrid i en slags hevn over aldri å ha blitt godtatt, til han et øyeblikk skimter et godt liv med Solveig, men ikke slipper unna sine mer dyriske drifter, og så videre gjennom et langt og innholdsrikt liv, der han til slutt ender opp som løken – uten kjerne… bortsett da kanskje fra den Peer som Mor Aase og Solveig en gang trodde på.
Selv om tolkningen preges av noen for lange episoder, var David Bobées «Peer Gynt» en intelligent, tankevekkende og sterk teateropplevelse, nettopp fordi den er frigjort fra et hvert nasjonalt særpreg, og bare handler om en forvirret men initiativrik ung mann på jakt etter en lykke han ikke vet hva er.

Publisert: 01.10.18 av IdaLou Larsen Bookmark and Share

Din kommentar:

Kommentar:
Navn:
Alle feltene må fylles ut!
Den franske Peer Gynt

Den franske Peer Gynt

Marokkanske Radouan Leflahi er en besnærende Peer Gynt

Dramatens "Peer Gynt"

Dramatens "Peer Gynt"

Peer (Erik Ehn) og Åse (Stine Ekblad) 

Un enemigo del pueblo

Un enemigo del pueblo

En chilensk folkefiende