home

Ikke helt vellykket barneforestilling

Den utrolige historien om den kjempestore pæra

Av Jakob Martin Strid
Oversatt og dramatisert av Erlend Loe
Musikk: Simon Revholt
Regissør og koreograf: Tomas Glans
Musikalsk ansvarlig: Simon Revholt
Scenograf: Even Børsum
Kostymedesigner: Ingrid Nylander
Dukkemaker: Marthe Brandt
Med Hanne Skille Reitan, Olav Waastad, Mathias Lippichini, Paal Viken Bakke, Kim Haugen, Mari Maurstad, Hanna-Maria Grønneberg

Gjennomførte sang- og dansenumre og en fantastisk scenografi kjennetegner sceneversjonen av "Den utrolige historien om den kjempestore pæra". Men  dessverre mangler oppsetningen det som skal til for å bli en total teateropplevelse.

Lørdag hadde Erlend Loes dramatisering av danske Jakob Martin Strids kjente barnebok, «Den utrolige historien om den kjempestore pæra» urpremiere på Nationaltheatrets hovedscene. Vi møter det jeg vil kalle en skikkelig musikalversjon, med en rekke gjennomførte sang- og dansenumre som viser at det langt fra bare er Det Norske Teatret som behersker sjangeren!
Even Børsum har signert en fantastisk oppfinnsom scenografi. I åpningsscenen befinner vi oss i den glade landsbyen Solby der den snille Jeronimus (Kim Haugen) er borgermester. Men den sinte dukken Kvist, presist håndtert av Paal Viken Bakke, visstnok Nationaltheatrets første dukkespiller, vil bli borgermester i Jeronimus’ sted. Han taper valget, men så blir Jeronimus borte, og Kvist overtar.
I siste tablå vender vi tilbake til Solby, som Kvist i mellomtiden har omdøpt til Kvistiania – et ordspill som går rett hjem til de voksne publikummerne.
Men mesteparten av forestillingen utspiller seg på et bølgende blått hav, der vennene Mitcho og Sebastian, sammen med professor Glykose, seiler av gårde i en grønn pære som uten at vi får se hvordan det har skjedd, er blitt enormt stor og forandret til både hus og båt! Målet deres er å hente Jeronimus hjem fra Den Mystiske Øya der Kvist har plassert ham.
En rekke sterke fantasifulle tablåer – med sjørøvere, en ivrig feminist som krever at «jenter og gutter får lik lønn for likt arbeid», og syngende og dansende spøkelser. Og så til slutt - selve Den Mystiske Øya. En visuelt overdådig satsing, helt i stil med Strids egne illustrasjoner
Gode sang- og dansenumre, fint koreograferte av regissør Tomas Glans, sjarmerende musikk komponert av Simon Revholt, og glimrende scenografi – alt skulle ligge til rette for en hundre prosent vellykket familieforestilling, av teatret anbefalt for «barn fra fire år».
Men så spørs det om dette er nok til å skape virkelig godt barneteater, eller om det trengs noe enda viktigere – noe denne oppsetningen definitivt mangler, nemlig tydelige personer og en engasjerende og spennende handling.  Slik den fremstilles her, blir aldri jakten på den forsvunne borgermesteren særlig engasjerende, og bortsett fra den slemme Kvist, som for øvrig bare opptrer i første og siste scene, blir verken Sebastian, Mitcho, professor Glykose eller Jeronimus karakterer med særpreg – det gikk for eksempel meget lang tid før jeg oppfattet at Hanne Skille Reitans Mitcho skulle forestille en katt.
Jeg tror ikke det er skuespillernes feil. Slik jeg ser det, er årsaken at regissør Tomas Glans har vært mest opptatt av å lage et skikkelig show som vil more barnas voksne ledsagere. Bortsett fra et par prompesketsjer som tydeligvis er beregnet på barn, er de fleste humorinnslagene myntet på barnas ledsagere. Typisk her er karakteren Pæra (Per Christian Ellefsen), teateranmelder i PG (Pæras Gang) som vandrer rundt blant publikum og uttaler sin skepsis til stykket han nå skal anmelde: «Nationaltheatret har nemlig aldri klart å lage gode pærestykker. Bortsett fra «Pæær Gynt».
Ifølge Dagbladets Cathrine Krøger har Strid selv uttalt at «han vil skrive barnebøker som de voksne også utholder å lese». Ingen tvil om at de voksne moret seg, premierens stående sluttapplaus er det ikke så ofte man opplever på Nationaltheatret.
Men var målgruppen like begeistret? Sceneversjonen funker nok bedre for de barna som allerede kjenner boken, og lettere kan følge det som skjer. Men det skal ikke være nødvendig å ha lest en bok for å at dramatiseringen skal gi en god opplevelse. Jeg skulle gjerne hatt med to unge «medkritikere» slik jeg ofte har, eller i det minste sittet i nærheten av barn og på bakgrunn av deres kroppsspråk og ansiktsuttrykk kunnet se hvordan de opplevde forestillingen. Dessverre var det nesten bare voksne å se der jeg satt. Men jeg er temmelig sikker på at selv om også den unge målgruppen ble imponert over scenografi, dans og musikk, ble «Den utrolige historien om den kjempestore pæra» langt fra den totale teateropplevelsen den burde vært.

Publisert: 17.03.19 av IdaLou Larsen Bookmark and Share
Den utrolige historien om den kjempestore pæra

Den utrolige historien om den kjempestore pæra

Den slemme Kvist, presist håndtert av Paal Viken Bakke

Foto Øyvind Eide

Den utrolige historien om den kjempestore pæra

Den utrolige historien om den kjempestore pæra

Fra venstre professor Glykose (Mathias Lippichini), Jeronimus (Kim Haugen), Mitcho (Hanne Skille Reitan), Olav Waastad (Sebastian).
Bak dem: valgsekretæren (NIls Johnson) og Ulyssa Karlsen (Mari Maurstad)

Foto Øyvind Eide