home

Riksteatret: «Pust»

Et speil for tidsånden

av Duncan MacMillan
Oversatt av Michael Evans
Regissør: Marie Blokhus
Scenograf og kostymedesigner: Katja Ebel Frederiksen
Komponist: Ingrid Olava
I rollene: Axel Bøyum og Kamilla Grønli Hartvig

Gjennom samtalene mellom han og henne skaper «Pust» et samtidsspeil vi kan kjenne oss igjen i.
Av Ida Emilie Krogvig

I forestillingen «Pust» presenteres vi for to unge, voksne menneskers møte med livet. De to karakterene, spilt av Axel Bøyum og Kamilla Grønli Hartvig, stiller spørsmål ved samlivet og samfunnet gjennom en rekke diskusjoner.
Spørsmål som skal man ha barn? skal man tilgi utroskap? er jeg god nok for min partner? –dilemmaer som blir reist på en troverdig, morsom og naturlig måte. «Pust», sier Bøyums karakter. Pust, eller mangel på pust, er et tilbakevendende tema, og Hartvigs karakter blir stadig fortalt at hun må gjøre nettopp dette: puste. Kanskje fordi hun er overtenkende og dominerende, og ofte dikterer tingenes tilstand, til frustrasjon for Bøyums karakter. De to diskuterer det meste som kan diskuteres, men i kommunikasjonen seg imellom, snakker de like mye forbi hverandre som de fullfører den andres setning. Vi får vite mye om deres liv sammen, men de får aldri noe navn.
Stykket utspiller seg i et relativt nakent scenerom, hvor kun lyssetting og sporadisk regn bidrar til å underbygge de ulike poengene. Til tross for at det aldri benyttes rekvisitter eller andre scenebilder, blir vi likevel innforstått med at tid har gått og at ting har skjedd. Graviditet illustreres, for eksempel, uten å vise publikum noen stor mage, men likevel slik at vi som tilskuere blir med på fiksjonen.

Handlingen skjer i et voldsomt tempo, hvilket gjør at historiefortellingen lider under et tidspress, og til tider er det vanskelig å følge utviklingen i historien som tilskuer.  Å presentere nesten et helt livsløp på halvannen time, risikerer å ende som et forhastet og lite interessant portrett, men jeg synes likevel forestillingen mestrer å vise hvordan et lappeteppe av hverdagslige øyeblikk veves sammen til å utgjøre et liv. Da gjør det heller ingenting at handlingen hopper i tid og sted; de narrative tomrommene blir fylt av replikker, lyssetting og klare beskrivelser av hvilke omstendigheter vi befinner oss i.
Dialogen består av en rekke interessante dynamikker som engasjerer tilskueren i historien. En replikk kan fullføre en annen, og skuespillerne avbryter hverandre til stadighet. Dette er imponerende skuespillerteknisk fra aktørenes side, men iblant svekkes dessverre artikuleringen, og til tider virker dialogen tilgjort og unaturlig. Humorpoenger som egentlig er morsomme forsvinner også noen ganger i de kjappe overgangene. Ettersom dialogen er det bærende elementet i stykket, og det eneste vi som tilskuere har å forholde oss til, blir det derfor ødeleggende for vår oppmerksomhet at ordene forsvinner.

Med andre ord mestrer Pust å skildre en litt uvanlig kommunikasjon mellom to mennesker i en tid der problemer som klimakrise, abort, utroskap og utilstrekkelighet råder. Til tross for iblant utydelig artikulering og for at visse poenger renner ut i sanden, klarer Pust å skape et speil hvor tidsånden stirrer tilbake på oss. I løpet av stykke reflekteres et helt livsløp tilbake mot tilskueren og vi relaterer til de tos forståelse av verden; slik lever også vi.

Publisert: 25.09.20 av IdaLou Larsen Bookmark and Share

Din kommentar:

Kommentar:
Navn:
Alle feltene må fylles ut!
Pust

Pust

Han (Axel Bøyum) og hun (Kamilla Grønli Hartvig)

Foto Erika Hebbert

Pust

Pust

Han (Axel Bøyum) og hun (Kamilla Grønli Hartvig)

Foto Erika Hebbert