home

Tankevekkende og utfordrende russisk

Nationaltheatret, Hovedscenen: "Brødrene Karamasov"

Av Fjodor Dostojevskij Dramatisering og regi: Oleg Kulikov Oversatt av Silje Ohren Strand Scenografi: Simon Pastukh Med Per Jansen, Fridtjov Såheim, Mads Ousdal, Mariann Hole, Johan Brungott, Henriette Steenstrup med flere

Hanne Tømtas første store oppsetning, Oleg Kulikovs dramatisering av «Brødrene Karamasov», er en annerledes, men kjærkommen utfordring.

Brødrene Karamasov er Hanne Tømtas første oppsetning på Nationaltheatrets hovedscene, og den varsler om en utvidelse av teatersjefens oppfatning av hva som er godt og spennende teater. Det er vanskelig å tenke seg denne voldsomme og emosjonelle forestilling satt opp i Eirik Stubøs tid. I hans sjefstid fantes også storslåtte og voldsomme oppsetninger, for eksempel Calixto Bieitos Brand  eller Hartmanns Markens Grøde, men disse var først og fremst preget av dekomposisjonens ironiske,  intellektuelle distanse. Her møter vi et annet teaterspråk, og det er noe fremmed ved et teater som tar seg selv og sitt budskap på intenst alvor, uvant er det også med så mange ord, så mange kompliserte diskusjoner som krever en intens årvåkenhet hos tilskueren. Men det er en kjærkommen utfordring.

 

«Det er jo helt absurd å lage teater av en så stor roman». Det slår regissør Oleg Kulikov selv fast i programmet til Brødrene Karamasov, men mot alle odds har han lykkes i å lage en utfordrende og tankevekkende sceneversjon av Dostojevskijs siste roman til tross for at den ikke bare et voldsomt og handlingsmettet epos og en dyptloddende psykologisk karakterstudie, men også på særdeles ordrikt vis tar opp viktige og stadig aktuelle spørsmål om menneskelig frihet, skyld og ansvar, filosofiske problemstillinger som tradisjonelt er teaterspråket fremmede. Tilskuerne som på forhånd har frisket opp sine kunnskaper om romanen, vil ha lettest for i detalj å følge den kompliserte handlingen. Men det er ingen forutsetning for å ha glede av forestillingen. Langt på vei er den blitt fullverdig teater. Så kan man heller kaste seg over boken etterpå.

 

Russiske Oleg Kulikov har tidligere samarbeidet med Hanne Tømta på Rogaland Teater om to oppsetninger som var intense og ganske lavmælte. Med Brødrene Karamasov har han valgt et uttrykk som er ekspressivt, temperamentsfullt, emosjonelt høyspent og fysisk voldsomt. Det er i tråd med fortellingen om den «vellystige», totalt hensynsløse og selvopptatte Fjodor Karamasov og hans fire sønner, som alle hater ham, og ønsker hans død. Den eldste, Dmitrij, er selv litt av en vellysting, og den som slekter mest på faren, men innerst inne har han en rettskaffen samvittighet som faren mangler. Nestemann er Ivan, rasjonalisten som er inspirert av Nietzsches tanker om at siden Gud ikke finnes, står mennesket fritt til å handle slik det selv vil, men som samtidig tar sterk avstand fra brutalitet og maktmisbruk. Den yngste sønnen Aljosja er blitt munk, han står klippefast i sin tro, og lyser av naiv godhet. Men gamle Karamasov har en sønn til, som han aldri har anerkjent, og som nå er hans kokk og tjener, den usympatiske Smerdjakov som nærer en grenseløs beundring for Ivans manglende gudstro. To kvinner, den fornemme Katarina og den forføreriske Grusjenka, spiller viktige roller i disse mennenes liv.

 

Oleg Kulikov følger de store linjene i fortellingen fram til mordet på gamle Karamasov, Smerdjakovs tilståelse og påfølgende selvmord, men fører ikke handlingen fram til rettssaken der Dmitrij blir dømt for mordet han ikke har begått. Han avslutter med at Aljosja bringer nyheten om at Smerdjakov har hengt seg etter at Ivan brutalt har avvist ham. Det skjer etter at Ivan i feberrus har opplevd et hallusinatorisk møte med den Djevelen han har forsverget, en opprivende og sterk nøkkelscene glimrende spilt av Mads Ousdal.

 

Samtidig som ordet spiller en meget viktig rolle i oppsetningen, og musikken her som i filmen understreker innholdet i teksten, er Brødrene Karamasov  en storslått estetisk opplevelse. Simon Pastukhs virkningsfulle scenografi bringer tankene hen på tidligere tiders svart/hvitt filmer, for hele oppsetningen er holdt i grått, svart og hvitt, de eneste fargeklattene, bleke grønne epler, en ildrød lue, og en ditto strømpe, får dermed en uventet dramatisk effekt. Teatrets skuespillere imponerer: med kraft, intensitet og innlevelse følger de tilsynelatende lekende lett Oleg Kulikovs spesielle uttrykksform, så voldsom at den med vitende og vilje iblant tangerer overspillet. Per Jansen, Mads Ousdal John Brungot, Fridtjov Såheim og ikke minst Mariann Hole som den lysende enkle og lidende Aljosja gir et enormt liv til sine personer, og alle burde nevnes: Her ytes ensemblespill av meget høy klasse.

 

Ingen tvil: Brødrene Karamasov er blitt en tankevekkende dramatisk utfordring.

Denne anmeldelsen sto i Klassekampen mandag 2. februar

 

 

 

Publisert: 03.02.09 av IdaLou Larsen Bookmark and Share

Din kommentar:

Kommentar:
Navn:
Alle feltene må fylles ut!

Kommentarer (3):

Stig Birkeland12.03.09 13:58
Slå et slag for adverbet! Du som skriver så suverent elegant og stilsikkert, burde ikke operere med "tar sterk avstand". Mitt egentlige anliggende er naturligvis et annet. Takk for mange inspirerende anmeldelser. Denne medvirket til at jeg fikk med meg Karamasov i går, og jeg måtte vende tilbake til den nå for å få hjelp til å sortere inntrykkene. Teater er slitsomt. Beste hilsen
IdaLou Larsen04.02.09 13:23
Tusen takk! Feilen er rettet, og jeg fatter ikke hvordan den kan ha oppstått!
Fru Blom03.02.09 13:26
Mariann HOLE (ikke DALE som du skriver)
Brødrene Karamasov

Brødrene Karamasov

Per Jansen (gamle Karamasov), Aljosja (Mariann Hole) og Ivan (Mads Ousdal)

Foto L-P Lorenz

Brødrene Karamasov

Brødrene Karamasov

Ajosja (Mariann Hole) og Sosima (Espen Skjønberg)

Foto L-P Lorenz

Brødrene Karamasov

Brødrene Karamasov

Fra venstre Per-Egil Aske, Marte Engebrigtsen, Nils-Jørgen Kaalstad, Espen Reboli Bjerke, Nicolai Cleve Broch og Fridtjof Såheim

Foto L-P Lorenz