Siste saker:

Teater Ibsen «John Gabriel Borkman »

Borkman anno 2011

Av Henrik Ibsen Modernisert og omarbeidet av Anders T. Andersen Regi: Anders T. Andersen Scenografi: Solfrid Kjetså Foto/Video: Per Maning Med Jan Ø. Wiig, Sylvia Salvesen, Ingar Helge Gimle med flere

Hadde regissøren bare dempet sine voldsomste innfall, kunne hans John Gabriel Borkman vært både original og vellykket.

Selv om han med hell har regissert to urpremierer, Verdiløse menn og Hustyrannen på Nationaltheatret, ser det ut til at teatermannen Anders T. Andersen fremdeles er opptatt av å «filleriste» klassikerne. I sin tid var jo det programmet til Torshovgjengen som han var en del av.

Hittil har Teater Ibsens kunstneriske leder iallfall med liv og lyst – og med vekslende hell – gitt seg i kast med å modernisere først Shakespeare, nå Ibsen. I 2009 imponerte hans Hamlet mens han i fjor skuffet med Romeo og Julie. Jeg var derfor spent på hva han ville gjøre med Ibsens John Gabriel Borkman.

Oppsetningen, Teater Ibsens første i nye, riktignok midlertidige lokaler, har mange kvaliteter. Hadde Anders T. Andersen bare dempet ned de utvendige effektene i sin personinstruksjon, ville hans John Gabriel Borkman vært en original og vellykket tolkning i en effektiv moderne setting, selv om de lettere surrealistiske videoinnslagene er mer forstyrrende enn oppklarende. Det er heller ikke lett å forstå hvorfor regissøren velger å innramme oppsetningen med to tekster av Gertrude Stein, den første er faktisk ganske uforståelig.

De fleste vil være enige i at Ibsens språk med fordel kan moderniseres. Det mener også Anders T. Andersen, og han går resolutt og drastisk til verks. For å gi et eksempel på hans språklige oppdateringer, lar Ibsen Borkman spørre Frida Foldal om hun ikke vet at han er «en bergmanns sønn», mens det her heter «vet du ikke at faren min var gruvearbeider?» Enkelte steder gjendikter han rett og slett teksten. Et sted snakker Borkman noe uklart om sine «formål», mens i «oversettelsen» utbroderes replikken til «mine formål. Nemlig å løfte tusener ut av fattigdom og elendighet».

Andersen har også skåret radikalt ned i i stykkets ofte svært langtekkelige og litt gammelmodige utlegninger, et grep som gjør det lettere å følge med i stykkets mange melodramatiske forviklinger. I det store og hele holder han seg også trofast seg til det egentlige innholdet i Ibsens tekst, men oversettelsen til dagligtale anno 2010 der personene strør om seg med moderne kraftuttrykk, både på norsk og engelsk, fører også til at replikkene iblant blir svært enkle og direkte, og mister noe av den psykologiske spenningen som, iallfall for oss i dag, kjennetegner originalen.

Regissøren følger dessverre til tider opp sin språklige radikalisering med et ekspressivt scenespråk av det voldsomste slaget. Ella Rentheim (Kari Onstad) og Gunhild (Sylvia Salvesen) hopper frenetisk opp og ned av glede når de hører stemmen til Erhart (Jørgen Wiig Salvesen) i gangen, den kjederøykende Ella som her nok dør av lungekreft, får hosteanfall som varer i flere minutter, Gunhild smører mørkerød leppestift utover hele ansiktet, Frida (Thea Borring Lande) ligger på gulvet og spreller med beina mens hun spiller Dance Macabre på fiolin, Fanny Wilton (Mia Gunderdsen Lelienhof) kan ikke snakke uten å le hysterisk, Borkman (Jan Ø. Wiig) dundrer løs på veggen som skiller ham fra kona mens han roper «møkkakjerring», og Folldal (Ingar Helge Gimle) utstøter stadig skjærende smertehyl etter å ha blitt påkjørt av Fanny Wiltons bil.

For ikke å snakke om sluttbildet der Erhart i en slags hvit babypysj henger på veggen med en løkke om halsen – en pervers mastubasjonslek? – og framsier en trist tekst av Gertrude Stein. Men så kommer Frida inn, og hånd i hånd forlater de to unge scenen syngende en «fuck you»låt, mens søstrene kommer drassende med farens lik over gulvet.
Det er ikke godt å si hva Anders T. Andersen har ment med disse påfunnene som forrykker stykkets tragiske balanse, og iblant nærmer seg faretruende det farseaktig burleske.

Slik jeg opplever det, ødelegger de en oppsetning som har mange kvaliteter, ikke minst et gjennomført og sterkt ensemblespill. Men hvem vet? Kanskje min skepsis skyldes at jeg tilhører en eldre generasjon, som blir mer overbevist av det stillferdig intense enn av skrik og skrål.

Denne anmeldelsen sto i Klassekampen mandag 7. mars