Siste saker:

«Peer Gynt ved Gålåvatnet»

En lystig erkjennelsesreise

Av Henrik Ibsen
Regi Erik Ulfsby
Musikk: Edvard Grieg/Kjetil Bjerkestrand
Musikalsk ansvarlig: Kjetil Bjerkestrand
Scenografi: Arne Nøst
Kostymedesign: Christina Lowry
Koreografi: Hallgrim Hansegård og Belinda Braza
Med blant mange, mange andre: Mads Ousdal, Svein Tindberg, Birgitte Victoria Svendsen, Frank Kjosås, Heidi Ruud Ellingsen, Marie Blokhus og Per Tofte

Erik Ulfsbys «Peer Gynt» lever opp til forventningene

Spenningen var stor før fredagens premiere: Etter 25 år har Gålåvatnets «Peer Gynt» ikke bare fått ny regissør, men også ny scenograf, ny kostymedesigner, og sist men ikke minst: en ny fandenivoldsk og vellystig Peer Gynt i Mads Ousdals spreke og gjennomførte tolkning.

Som regissør har Erik Ulfsby i det siste med stort hell satt opp flere showpregede musikaler, og det teatrale overskuddet som preget disse oppsetningene lever videre i hans tolkning av «Peer Gynt». Det viser seg allerede i den ordløse åpningsscenen der Peer kommer slentrende inn, og imponerer et forbauset publikum med en rekke sprelske, nærmest akrobatiske, Frikar-inspirerte dansenumre, før han til slutt setter seg rolig ned på en stubbe til venstre på scenen, og en sint Mor Åse slår an tonen med «Peer, du lyver».
Dermed går det slag i slag. Peers storhetsdrømmer skyldes nok at farens utskeielser har gjort ham til et mobbeoffer i bygda, det vitner bryllupsfesten på Hægstad om, men bildet er ikke entydig: Mange av jentene er svake for hans mannlige utstråling. Her danser til og med uskyldsrene Solveig (Heidi Ruud Ellingsen) en erotisk dans med ham, til fornuften brått gjør seg gjeldende når hun skjønner at han er beruset.
Den vellystige Peer klarer nemlig ikke å takke nei til sanselige gleder, det være seg alkohol eller kvinner, og i god moderne teatertradisjon blir hans møter, ikke bare med Ingrid, men også med Den grønnkledde, uvanlig heftige og utagerende sexscener. Regissøren lar for øvrig Solveig være vitne til at en rasende Ingrid kommer halvnaken ned fra fjellet ― kanskje for å få fram det grenseløse ved Solveigs kjærlighet?
Burleskt og fantasifullt skildres Peers gjenvordigheter i Dovregubbens hall. Der romsterer mange artige troll, og Den grønnkledde (Marie Blokhus) viser seg høygravid fram etter en tur ned i Gålåvatnet. Men jeg hadde problemer med å forholde meg til regissørens og scenografens underlige androgyne Dovregubbe (Frank Kjosås).
Problematisk opplevde jeg også Mor Åses død. Kanskje av frykt for høystemt sentimentalitet, lar regien Peer være følelsesmessig uberørt av morens dødskamp, også gjennom den siste patosfylte sledeturen. Dermed forsvinner samspillet mellom mor og sønn, og Birgitte Victoria Svendsen får særdeles lite å spille på. Ikke nok med det: når Åse vel er død, sleper Peer henne brutalt over bakken ned til en båt han ror utover vannet. Men timingen er perfekt: Åse trekker sitt siste sukk i det solen går ned bak Gålåfjellet.

I programmet betegner Ulfsby «Peer Gynt» som fortellingen om Peers «reise til erkjennelse», og det er denne reisen han vektlegger i fjerde, og spesielt i femte akt. Den overdådige showpregede spillestilen neddempes, etter hvert senker alvoret seg over scenen, og dermed kastes nytt og viktig lys over Peers tidligere ferd gjennom livet. Det dunkle kveldslyset gjør sluttscenen til en visuell nytelse, men den gjør ikke Solveigs uendelige kjærlighet mer troverdig.
Det er noe tidløst over denne «Peer Gynt». Griegs velkjente toner danner en harmonisk helhet med Kjetil Bjerkestrands nykomponerte innslag, og det musikalske bildet, ikke minst Arve Tellefsens fantastiske fiolinsoloer, angir noe av tonen for hele oppsetningen: En blanding av nytt og velkjent, av Ibsens egne ord og av hans tekst tillempet Gudbrandsdalsdialekt hos alle bygdas folk bortsett fra Mor Åse som merkelig nok snakker avslepent Oslo-språk. Lettere å godta at forretningsforbindelser som møtes i Marokko her går over til engelsk.
En rekke gode prestasjoner, som Per Toftes Prest og Svein Tindbergs Knappestøper. Nevnes må også de mange amatørenes vellykte innsats. Men Mads Ousdals gjennomførte og innsiktsfulle tolkning er oppsetningens bærende kraft. På premieren var det ikke tvil om at denne nye «Peer Gynt» levde opp til publikums forventninger.

Denne anmeldelsen sto i Klassekampen mandag 4. august