home

Nationaltheatret, Malersalen: "Spørrespillet"

Vanskelig teater

Av Mikkel Bugge
Regi: Kai Johnsen
Med Morten Espeland og Tone Mostraum
Forestillingen er produsert i samarbeid med Bugge & Johnsen
Utviklingsprosjektet har mottatt støtte fra Dramatikkens hus og Norsk kulturråd. Prosjektet er støttet av Bergesenstiftelsen.

Ikke lett å følge med i "Spørrespillet" , og derfor vanskelig å forstå hva Bugge & Johnsen vil med oppsetningen

Malersalens store scene er naken og grå. Mørket senker seg, en kvinne (Tone Mostraum) og en mann (Morten Espeland) kommer inn. «hvorfor er det så stille her? hvor er sønnen vår?» spør han, og hun svarer med et nytt spørsmål: «er han på trening? fotball? volleyball? ishockey?».
I litt under en time følger vi de to mens de stadig stiller nye spørsmål samtidig som de beveger seg langsomt på hver sin side av scenen. En stund er det langt mellom dem, og hun blir nærmest borte i mørke. Men til slutt nærmer de seg hverandre. For øvrig skjer det absolutt intet, og mesteparten av tiden gir de inntrykk av å snakke mer med seg selv enn med ektefellen. Er det samlivet som er problemet? «hva gjorde du i går…? (natt) «møtte du noen der ute? en annen som ikke fikk sove?» og «håpet du at jeg skulle elske hele deg? også dine svake sider?» spør hun, men han svarer raskt med «har vi det ikke også deilig sammen? (…) at vi kastes ut i hverandre, og blir til ett? i alle fall nesten?»
Nei, sønnen som ikke kommer hjem er problemet – og kanskje også tragedien.
Dersom Mikkel Bugge prøver å skildre foreldrenes manglende forståelse for sønnens utvikling, er det iallfall ikke lett å følge med. Har tenåringssønnen slitt med psykiske problemer eller kanskje vært rusmisbruker mens foreldrene ikke har skjønt noen ting? Det later iallfall til at han har tatt sitt eget liv - «setter jeg det sammen oppi hodet mitt etterpå, at jeg visste det før jeg åpna baderomsdøra?» og er det i så fall foreldrenes feil: «var det ikke noe som de ikke greide å ordne?» og kom den tragiske slutten uventet: «… det hadde vært mørkt så lenge, men så lysna det?» spør hun, «men så skjedde det vel en ulykke?» svarer han, og sluttspørsmålet er hennes «… de hadde en gutt, så forsvant han, sånn kan det vel ha vært?»
Jeg siterer mer utførlig fra teksten enn vanlig, for å vise at det ikke er helt enkelt å følge med i det som utspiller seg på scenen, ikke minst fordi vi stadig føres fra ett tidsperspektiv til et annet, og fordi en del relevante spørsmål aldri får svar. Det gjør det heller ikke lettere at Mikkel Bugges opprinnelige tekst på 55 sider i sceneversjonen er kortet ned til under halvparten, til 21 sider. Det er forståelig utfra Johnsens valg av et usedvanlig distansert og stillestående scenisk uttrykk, men det gjør det dessverre enda vanskeligere å forstå hensikten med det hele.Og det er iallfall ikke de to skuespillernes feil! 
For å si det forsiktig, «Spørrespillet» er ikke den typen scenekunst vi venter oss på Nationaltheatret - assosiasjonene går til Black Box Teater som – jeg siterer – retter oppmerksomheten mot «eksperimentering og transformasjon av scenekunst i dag». Hanne Tømta startet sin sjefstid på Nationaltheatret med å nedlegge Samtidsfestivalen. I stedet opprettet hun ICON-prosjektet som skulle invitere «nyskapende» teater til Oslo, og blant annet «introdusere moderne teaterfornyere». «Spørrespillet» er en del av ICON, og uansett hva man måtte mene om oppsetningen, er det positivt at Tømta drister seg på nye veier.
Mikkel Bugge har tidligere skrevet fire teaterstykker, alle med utgangspunkt i researcharbeid» - «Inntrengerne» som Teater Innlandet satte opp i 2014, handlet for eksempel om norske afghanistanveteraner. «Spørrespillet» er tydeligvis noe helt nytt og annerledes i hans dramatiske forfatterskap.
Kai Johnsen er en kjent og veletablert norsk regissør som også er professor i regi ved Statens Teaterskole. Han har hatt stor betydning for Jon Fosses utvikling som dramatiker, og har aldri vært redd for å ta nye og uventede grep. Slik han også gjør med Mikkel Bugges tekst. Om han lykkes denne gangen er ikke godt å si. Personlig  opplevde jeg forestillingen som usedvanlig kjedelig, antakelig fordi den stillestående regien ikke tilførte teksten et aldri så lite snev av dramatisk utvikling. Spørsmålene som reises er sikkert interessante i seg selv, men all den tid både han og hun framstår som fullstendig følelsesløse, får jeg aldri nærhet til teksten. Uansett – det kan nok bli interessant og utfordrende å følge «Bugge & Johnsen» videre.

Publisert: 16.11.17 av IdaLou Larsen Bookmark and Share

Din kommentar:

Kommentar:
Navn:
Alle feltene må fylles ut!
Spørrespillet

Spørrespillet

Tone Mostraum (hun) og Morten Espeland (han)

Foto Øyvind Eide