Med "Stenbergmonologene" har dramatiker Elin Tinholt introdusert en ny, stemningsfull og interessant form for teater.
I 1790 ble Stenberg gård på Østre Toten kjøpt av sorenskriver Fredrik Sommerfeldt som bygget opp gården. Sorenskriver, senere amtmann og Eidsvollsmann Lauritz Weidemann overtok eiendommen i 1802, og Wikipedia skriver at han «bygde opp anlegget slik det står i dag». Weidemanns fire ugifte barn, en sønn og tre døtre, levde sine liv på Stenberg gård, i 1899 solgte Amalie, den eneste av de fire som fremdeles var i live, gården til bestyrer Jens Stenberg. Riksantikvaren fredet gården i 1923, Toten Museumslag kjøpte den i 1934, og i dag er den del av Mjøsmuseet.
Fra 5. til 20. august i år presenterte museet noe helt nytt: et rent lytteteater. De besøkende fikk oppleve at to kvinner fra Stenberg-gården i 1899 fortalte om sin tid. Se dem fikk de ikke, det var bare kvinnenes stemmer som fylte rommet, og ga liv til Amalia (Bente Børsum) og tjenestejenta Eline (Janka Stensvold Henriksen).
De to kvinnene snakket ikke med hverandre, men framførte hver sin monolog skrevet av dramatiker Elin Tinholt. Den ene handler om den 81-år gamle Amalia, den yngste av Lauritz Weidemann tre døtre, og den andre om Elin, tjenestejente på gården. Monologene ble framført av Bente Børsum (amtmannsdatteren Amalia) og Janka Stensvold Henriksen (tjenestejenta). En ny og spennende måte å bruke teatermediet på, og jeg skulle gjerne ha besøkt Stenberg gård og opplevd en forgangen tid levendegjort av to kvinnestemmer.
Det er en utbredt oppfatning at Amalie og hennes to søstre inspirerte Camilla Collett da hun skrev «Amtmandens døtre», og Elin Tinholt forklarer at hun har bygget 81-år gamle Amalias personlighet på «myter og gjenfortellinger». Men tjenestejenta Eline har ingen historisk referanse, Tinholt har diktet opp historien om en ung kvinne som har besluttet å forlate Norge for å finne lykke og velstand i Amerika - en drøm hun ikke var alene om den gangen. Tjenestejenta framstår som en troverdig historisk person, og det er interessant at også enslige yngre kvinner våget seg over Atlanterhavet.
Elin Tinholt lar tjenestepikens monolog være den første: Naturlig nok for en husmannsdatter fra Toten er det på dialekt hun gjør rede for sine drømmer om et Amerika der «kvinnfolka blir skikkelig behandle», der «æille folk er like» og der «det itte finnes herskapsfruer og tjenestejinter» … mens Amalia, som hun nettopp har meddelt sine planer til, er blitt rasende på henne og har truet med å forby henne å reise. Men, sier Eline: «hu kan ikke true meg til å bli. Hu har inga rætt til det». .
En underholdende og morsom monolog som overbevisende får fram og belyser datidens klasseforskjeller. Min eneste innvending er at jeg ikke tror helt på at Eline kan snakke så feilfritt engelsk som Tinholt et par ganger lar henne gjøre.
I den andre monologen er det Amalia Weidemann som har ordet. Hun forklarer først sin reaksjon på Elines beslutning, og selv om hun dermed bekrefter klasseforskjellene mellom de to, Eline er jo «en stakkars enslig tjenestepike fra de enkleste kår … fryktelig morgengretten. Hun lager dårlig morgenkaffe, enten for tynn eller for sterk», og da Amalia ville forby henne å reise «smilte hun et frekt smil som gjorde meg [Amalia] rasende». Men samtidig viser det seg at hun også er bekymret for Eline, blant annet for den farlige reisen om bord i båter der det ofte «bryter ut sykdom. Tyfoidfeber, flekktyfus, dysenteri», og der de døde bare «blir lagt i kister og kastet over bord». Hun er dessuten redd for at Eline i Amerika enten «ender i rennesteinen» eller som en annen tjenestejente som ble forført av arbeidsgiveren sin, og til slutt høygravid tok livet av seg. Men litt etter litt begynner tankene til Amalia å vandre bakover i tid, til den gangen gården var «den flotteste … på Toten». Hun minnes kjærligheten, og mannen hun sviktet av respekt for farens vilje, for det er jo en kvinnes plikt «å elske sin Fader og Moder. Elske og adlyde».
Det er to stemningsfulle og interessante monologer, og jeg skulle tro at de blir enda mer troverdige når de oppleves på Stenberg gård. Lytteteater er en spennende form som flere bør gå inn for å bruke.
Din kommentar:
Stenberg gård