Copyright © 1996-2024,
IdaLou Larsen,
all rights reserved.

Denne siden er produsert og støttet av ORGDOT AS.

Leter du etter gamle artikler?
Klikk her for den gamle siden.

Jo Strømgren, den nederlandske figurteater-kunstneren Ulrike Quade, og Figurteatret i Nordland har samarbeidet om «The Writer», og resultatet er fascinerende visuell scenekunst, mer i slekt med billedkunst og performance enn med tradisjonelt teater.

Når publikum kommer inn i teatersalongen, sitter en ung kvinnelig Hamsun-student ved et skrivebord som er nedtynget av bøker, mens høyre siden av scenen er fylt av myke hvite fjell og klipper som i Stephen Rolfes trolske lyssetting nesten får selvstendig liv, og som etter hvert viser seg å være de mange hvite arkene som Hamsun fylte med skrift. Den ungen kvinnen er meget konsentrert om studiene, og lar seg først verken forstyrre av tilskuerne som inntar sine plasser eller av en Hitlertale som strømmer ut av høyttalerne. Men når lysene i salen slukkes, reiser hun seg, tar en litt famlende, men også grasiøst dansende tur i det gåtefulle landskapet– hennes drømmeverden? – før hun bøyer seg ned og henter fram en gammel herre som har ligget skjult under alt det hvite. Han er ikke mer enn en meter høy, han har mistet sin kraft og uttrykker seg med skjelvende kvinnestemme, men når studenten har installert den aldrende Hamsun foran skrivebordet, og de to begynner å snakke sammen, står han steilt og temperamentsfullt fast på sine meninger.

Den gamle Hamsun får ikke rå grunnen alene. Som hovedpersonen i «Sult» dukker den unge Knut Hamsun opp, og denne gangen får Ulrike Quade en to meter høy dukke å hanskes med, en vilter, selvsikker og overspent ung mann som snakker som en foss. Han har ingenting til overs for sin aldrende skaper, men i likhet med ham har han et våkent blikk for kvinnelig ynde. I siste del avdukes det største papirfjellet, og vi får se først en sprikende hånd, så den døende forfatterens hode med lysende øyne. De slukkes i dødsøyeblikket som setter punktum for forestillingen.

Ulrike Quade er en utrolig dukkefører: Hun nøyer seg ikke på tradisjonelt vis med å gi liv til dukkene, både den unge og den aldrende Hamsun blir her den drømmende studentens høyst virkelige motspillere. Dukkene er da heller ikke stiliserte, de er kunstnerisk interessante og sterkt uttrykksfulle portretter av den unge og den aldrende forfatteren, samtidig som de faktisk opptrer som «levende» mennesker, og beveger seg med stor realisme på scenen, for eksempel når studenten og den unge Hamsun møtes i en sensuell og elegant dans, og ender med å utveksle et lidenskapelig kyss. En fantastisk sekvens.

Et problem med forestillingen på Oslopremieren onsdag, iallfall fra min plass i salen, var at det var omtrent umulig å oppfatte mer enn brokker av den unge Hamsuns tekst, som ble framført med dyp mannsstemme og høyt temperament. Det ble derfor vanskelig å følge Strømgren og Quades intensjoner med manus. En sentral problemstilling ifølge Ulrike Quades hjemmeside er «hvor slutter kunsten og begynner politikken?». Det står også at forestillingen gir «den kontroversielle forfatteren … en siste anledning til å uttrykke mulig anger» over sine politiske valg. Om det skjedde, forble altså uklart, men den visuelle konklusjonen later til å være at i 2009 er forsoning mulig, og iallfall den unge og den aldrende Hamsun smeltet sammen i det den døende trakk sitt siste sukk.

 

Denne anmeldelsen sto i Klassekampen lørdag 5. desember