Siste kritikker:

Uhyggelig svanesang

Grusomhetens Teater: Siste sang

dé og regi: Lars Øyno Medvirkende: Odile Heftye Blehr, Lars Brunborg og Rita Lindanger Kostymer: Gjøril Bjercke Sæther

Når Grusomhetens Teater lykkes, som nå med «Siste sang», utvider gruppen selve scenekunstbegrepet.

Lars Øyno er en av våre mest originale scenekunstskapere. Det er 20 år siden han produserte sin første forestilling på Trøndelag Teater, der han den gangen var fast ansatt skuespiller, og17 år siden Grusomhetens Teater ble eget kompani. Hans forbilde er franske Antonin Artaud, opphavsmannen til begrepet Grusomhetens Teater, og Lars Øyno ønsker selv å skape «teater med kroppens egen musikalitet, dens pust og poesi, som all handlings begynnelse».

Fredag hadde teatret urpremiere på «Comte de Lautréamonts Siste sang», der Lars Øyno for annen gang la seg inspirere av den franske forfatteren Isidore Ducasse. Første gang var med forestillingen «Poesier» i 2000.

I 1870 døde Isidore Ducasse alene på et hotellrom i Paris. Han ble 24 år. Under psevdonymet Comte de Lautréamont hadde han utgitt Maldorors Sanger, en bok som ikke vakte særlig oppmerksomhet den gangen. Men 50 år senere gjenoppdaget surrealistene hans forfatterskap, og i dag regnes Isidore Ducasse som en av det 19. århundres store diktere.

Midt på scenen, en slitt skolepult og en stol. En skikkelse i herredress kommer inn, liggende på kne kjemper den seg langsomt og innbitt fram til et lite gammeldags orgel, og setter seg møysommelig foran instrumentet. Han får følge av en middelaldrende mann. Uformelt antrukket i skjorteermene kan han minne om en hotellvert, men spanskrøret han iblant pisker luften med, bringer tankene hen på skolemesteren. Virtuost utfører han en briljant overskuddspreget og ytterst akrobatisk oppvisning som står i skarp kontrast til den dresskledde ungdommens pinefulle ferd mot instrumentet. Helt suveren er han imidlertid ikke: iblant avverger hans utstrakte hender av alle krefter en ukjent og usynlig trussel, og snart blir han stilt overfor en ny utfordring: han må bære rundt på en annen dresskledd skikkelse, orgelspillerens alter ego.

Etter et siste smell med pisken forlater den eldre mannen den yngre sittende ved pulten, og til akkompagnement av orgeltoner utkjemper den unge en stadig mer fortvilet dødskamp, der han maner fram menneskets affinitet til fugler, fisker og insekter, og til slutt våger å vedkjenne seg sine skjulte sider. En glinsende svart bille åler seg fram som en truende dødsengel, og en praktfull ørn følger årvåkent alt som skjer. Likevel blir døden til slutt en mild forsoning, et dansende ritual som fører over til et altoppslukende og fredfylt mørke.

Jeg opplevde «Siste sang» som en intens, nesten skremmende fortelling om ungdommelig søken og fortvilelse, stilt opp mot voksenverdenens selvsikkerhet. Det er imidlertid Lars Øynos egenart og styrke at det han skaper på scenen antakelig vekker ulike assosiasjoner hos ulike tilskuere. Øyno følger Artauds bud om at teater ikke bør være «å spille skrevne skuespill, men å gi et slags materielt uttrykk til alt som i menneskets tanker ligger skjult, uavslørt og dypt begravet», og det vil være forskjellig for hver enkelt av oss.

Langsomme og manende bevegelser, enerverende gjentakelser, de tre skuespillernes totale fysiske nærvær utstråler en skremmende, fascinerende uhygge som forsterkes av scenografi, lys og kostymer som plassen ikke tillater å omtale nærmere. Når Lars Øyno lykkes som her, utvider Grusomhetens Teater selve scenekunstbegrepet radikalt. Det er det ikke mange som gjør.

Denne anmeldelsen sto i Klassekampen mandag 7. desember

I Klassekampen tillot ikke plassen nærmere omtale av scenografi og kostymer. Det gjør derimot hjemmesiden, og det er jeg glad for. Gjøril Bjercke Sæther hadde også skapt de fantastiske kostymene til Fjeldfuglen, den forrige produksjonen til Grusomhetens Teater. Her får hun med små og ytterst tidsriktige detaljer skuespillernes kostymer til å bli et presist uttrykk for rollenes personlighet - aller tydeligst i scenen der Odile Blehr foretar et overbvisende kjønnsskifte.Programmet oppgir ingen scenografiansvarlige, men scenebildet er fascinerende i sin grå trøstesløshet som bare brytes av et par gammelmodige anatomiske plansjer, og noen litt muntrere dyrebilder. Stemningsfullt er også vinduet som vender ut mot takene i Paris, og en myk og mørkeblå natthimmel.