home

Forgangen barndom

Sogn og Fjordane Teater: «Ishuset»

Av Marit Tusvik Regi: Bodil Kvamme Scenografi/kostyme: Åse Hegrenes Lysdesign: Torkel Skjærven Lyddesign: Jørgen Knudsen Med bl.a. Espen Sandvik, Roger Hilleren, Kyrre Eikås Ottersen, Urmila Berg-Domaas

Sogn og Fjordane Teater satser dristig med en poetisk og vakker, men ytterst krevende tekst av Marit Tusvik.

I programmet til «Ishuset» skriver teatersjef Terje Lyngstad at «Sogn og Fjordane Teaters visjon er å røre folk med opplevingar dei ikkje har hatt før», og for å virkeliggjøre denne visjonen, nøler han ikke med å ta dristige valg. Han åpnet høstsesongen med norgespremiere på Lindetreets løyndom, et tidlig skuespill av irske Colin McPherson, og avslutter med en norsk urpremiere, Marit Tusviks dramatisering av sin debutroman fra 1991, Ishuset.

Marit Tusvik debuterte som dramatiker med den bittersøte komedien «Mugg» som ble oversatt til flere språk, og er hennes største scenesuksess. I 2005 satte Det Norske Teatret opp hennes hittil siste stykke, «Angerhøy», en poetisk, nærmest magisk realistisk skildring av en rekke skjebner i Høyanger, bygda der hun vokste opp. Hun har dramatisert «Ishuset» på oppfordring fra teatersjefen, som ikke legger skjul på at han er «blodfan» av Marit Tusvik, og regner romanen «Ishuset» som «ei av dei finaste leseopplevinga mine».

Teatret beskriver sceneutgaven som «ei underhaldande og frodig familiekrønike». Slik jeg ser det, er det først og fremst en vemodig og sår oppvekstskildring. Mads er vokst opp på en avsidesliggende vestlandsgård. Når stykket begynner, er han nettopp blitt forlatt av sin kone, og er reist tilbake til barndomshjemmet sammen med sin 13-årige datter Johanne for at hun skal få kontakt med sine røtter. Da han får et glimt av sine to søstre, blir han skremt: han «vil ikkje oppleve alt saman på nytt». Men brått blir tiden skrudd tilbake til dagen da Mads ble født, og vi følger hans på en og samme tid virkelighetsnære og drømmeaktige ferd gjennom barndommens rike, men denne gangen stadig fulgt av kommentarene til datteren. For nå er det hun som sitter i tuntreet der han en gang tilbrakte store deler av tiden.
I «Ishuset» bruker Marit Tusvik det samme magisk-realistiske scenespråket som i «Angerhøy», og selv om de to stykkene har høyst forskjellig tema, har begge de samme sterke sidene og de samme svake punktene. For å ta svakhetene først: spesielt før pause mangler «Ishuset» dramatisk nerve, det blir vanskelig å følge utviklingen, og i perioder blir det rett og slett blir litt kjedelig. I annen del er Mads blitt eldre, det skjer mer, og slutten der Mads og datteren endelig avslører familiens hemmelighet, blir et sterkt høydepunkt.
På plussiden mange treffende og gode replikker, en skarp satirisk skildring av et forgangent dagligliv på en vestlandsgård der mennene er fanatiske voktere av det bestående, og holder streng kustus med sine to forbausende sanselige, jordnære og livslystne søstre, og ikke minst: en vár og følsom beskrivelse av et søkende barnesinn som føler seg innestengt av sine omgivelser, «fanga i ein boks» og «som inne i ein sirkel», en opplevelse faren Mads og datteren Johanna for øvrig har felles, og som Marit Tusvik dermed kanskje mener gjelder de fleste barn, til tross for at Mads vokser opp under meget spesielle omstendigheter, overlatt som han er til sine fire godt voksne brødre og søstre.
 Åse Hegrenes har skapet et vakkert og åpent scenebilde som får liv gjennom Torkel Skjærvens stemningsfulle lyssetting, og mange og velvalgte toner illustrerer musikkens avgjørende rolle i Mads’ liv. Bodil Kvammes regi er lydhør overfor Marit Tusviks krevende og vanskelige tekst. Espen Sandvik gir en nyansert og rik tolkning av den motsetningsfylte og søkende Mads, og Urmila Berg-Domaas overbeviser både som hans oppsetsige tenåringsdatter og som hans sykelige ungdomskjæreste. Roger Hilleren og Kyrre Eikås Ottersen skaper to troverdige og realistiske typer av Mads’ brødre. Den største utfordringen hviler på de to søstrene, spilt av Elise Christine Eide og Idun Losnegård. De har et godt og ekspressivt kroppsspråk, men dessverre holder diksjonen ikke alltid mål.
Ingen tvil: Sogn og Fjordane Teater skal ha ære for mot og dristighet.
 
Denne anmeldelsen sto i Klassekampen mandag 14. desember
 
Publisert: 15.12.09 av IdaLou Larsen Bookmark and Share

Din kommentar:

Kommentar:
Navn:
Alle feltene må fylles ut!
Ishuset

Ishuset

Den ene onkelen (Roger Hilleren) lærer unge Mads (Espen Sandvik) å sykle.

Foto Olav Reiakvam

Ishuset

Ishuset

Espen Sandvik spiller Mads. Her sammen med Urmila Berg-Domaas som både spiller mads' datter Johanne og hans ungdomskjærlighet Erna

Foto Olav Reiakvam

Ishuset

Ishuset

Espen Sandvik i forgrunnen, bak ham, Kristoffer Sagmo Aalberg som kunstmaler Henry S

Foto Olav Reiakvam