home

Kjærlighet i klassisismens tid

Det Norske Teatret, Scene 2: «Kjærleiken overraskar igjen»

Av Pierre de Marivaux Gjendikting ved Jon Fosse Regi: Jacques Lassalle Scenografi: Géraldine Allier Med Gjertrud Jynge, Svein Tindberg, Kirsti Stubø, Morten Espeland, Jon Eivind Gullord, Ståle Bjørnhaug og flere

Det tar altfor lang tid før «Kjærleiken overraskar igjen» blir godt og engasjerende teater. En henrivende scenebilde og vakre kostymer er ikke nok.

Den franske forfatteren og dramatikeren Marivaux er omtrent ukjent i Norge. I sitt hjemland ble han lenge sett som en litt gammelmodig representant for en svunnen tid, men i 1950-årene ble han «gjenoppdaget» av innovative regissører som Jean Louis Barrault og Jean Vilar. Hanhar siden vært en av Frankrikes mest spilte klassikere. For to år siden ble sveitsisk fødte Luc Bondys moderniserte oppsetning av «Kjærleiken overraskar igjen»  en teaterbegivenhet på Théâtre Nanterre-Amandiers.
Det Norske Teatret har valgt å sette opp nettopp denne komedien, og det er en prisverdig og dristig satsing. Prisverdig fordi, bortsett fra en viss nysgjerrighet for tysk teater, interesserer norske institusjoner seg tilsynelatende lite for det som skjer på europeiske scener, men dristig fordi denne kompliserte og dramatisk sett ganske stillestående komedien i svært liten grad tar opp problemstillinger som angår oss og som vi kan kjenne oss igjen i.
«Kjærligheten var en uuttømmelig kilde og drivkraft for Marivaux», skriver Trude Kolderup i en interessant presentasjon av forfatteren i Klassekampen fredag. Det er riktig. Men han tok også opp samfunnskritiske problemstillinger: Handlingen i «L’île des esclaves» (Slavenes øy) utspiller seg på en øy der tidligere slaver er blitt herrer mens herrene blir slaver, og «La Nouvelle Colonie ou La ligue des Femmes» (Den nye kolonien eller Kvinneligaen) er et sterkt angrep på et samfunn der mannen har alle rettigheter og kvinnen omtrent ingen. Dette stykket ble for øvrig en fiasko, og ble bare spilt en gang!
Forelskelsen er det viktigste tema I «Kjærleiken overraskar igjen». Men det er verd å merke seg at Marivaux i 1727, over femti år før den franske revolusjonen, lar stykkets to tjenere, Markisens Lisette og Chevalier’ens Lupin, være de som setter i gang og styrer hele intrigen. I «Kjærleiken overraskar»  Marivaux’s første stykke med denne tittelen, fortelles historien ut fra mannens perspektiv, men fem år senere lar han to kvinner, Markisen og tjenestejenta Lisette, være hovedpersonene.
«Kjærleiken overraskar igjen» er historien om hvordan Markisen og Chevalier’en som begge har mistet sin store kjærlighet og er sikre på at de aldri vil kunne elske igjen, på rekordtid finner hverandre. Det har tjenerne deres, Lisette og Lupin, allerede gjort, for selv om Lupin som Chevalier’en sørger over tapet av en tidligere kjæreste, er han en kjernesunn og livskraftig fyr som i motsetning til sin mer forfinede herre ikke har noen problemer med å følge naturens stemme og forelske seg igjen.
Det Norske Teatrets oppsetning gjør det vanskelig å forstå hvorfor nettopp denne komedien er blitt en av Marivaux’s mest spilte. Her virker personskildringen svak og stereotyp, selve historien svært forutsigbar. Den første scenen mellom Markisen og Chevalier’en er lovende, men midtpartiets renkespill er rett og slett ganske kjedelig, og det er først helt i slutten av annen akt, når Markisen og Chevalier’en utdyper sitt forhold, at forestillingen begynner å svinge. Det er lovlig sent.
Jeg skulle tro at Marivaux’s ordrike og elegante språkføring ville være Jon Fosses minimalistiske uttrykk fremmed. Tvert imot: Fosses knappe og likevel meningstunge stil gir en treffende og samtidig selvstendig gjendiktning av stykket. Marivaux’s dramatiske styrke ligger nettopp i replikkene, men her kommer de i lange partier dessverre ikke til sin rett på scenen. Jacques Lassalle har tidligere signert tre intense forestillinger helt uten dødpunkter på Det Norske, men denne gangen virker det som om språkforskjellen har hindret ham i å se når replikkene mister sin kraft.
Som Lisette spiller Kirsti Stubø i et altfor stakkato og oppdrevet tempo. Morten Espeland er en impulsiv og voldsom Lupin, mens Jon Eivind Gullord lager en helstøpt og morsom karikatur av filosofen Hortensius. Gjertrud Jynge og Svein Tindberg gir gode tolkninger av sine roller, men samspillet mellom dem mangler den nødvendige underliggende spenningen.
På plussiden Geraldine Alliers fantasieggende og henrivende scenebilde, en romantisk hage med en luftig gyngende hengekøye i sentrum, Mia Runningens både stiliserte og vakre kostymer, og Dag Sigurdsons presise lyssetting. Men det er dessverre ikke nok til at man rives med av det som skjer på scenen.
 
Denne anmeldelsen sto i Klassekampen mandag 18. januar
Publisert: 19.01.10 av IdaLou Larsen Bookmark and Share

Din kommentar:

Kommentar:
Navn:
Alle feltene må fylles ut!
Kjærleiken overraskar igjen

Kjærleiken overraskar igjen

Gjertrud Jynge og Svein Tindberg, Markisen og Chevalier'en

Foto Fin Serck-Hanssen

Kjærleiken overraskar igjen

Kjærleiken overraskar igjen

Kirsti Stubø og Morten Espeland

Foto Fin Serck-Hanssen

Kjærleiken overraskar igjen

Kjærleiken overraskar igjen

Gjertrud Jynge og Kirsti Stubø

Foto Fin Serck-Hanssen

Kjærleiken overraskar igjen

Kjærleiken overraskar igjen

Kirsti Stubø og Jon Eivind Gullord

Foto Fin Serck-Hanssen