Lattervekkende lettvekter
Nationaltheatret, Amfiscenen: «Hustyrannen»
Av Christopher Nielsen
Bearbeidelse og regi: Anders T. Andersen
Scenografi: Erlend Birkeland
Med Gisken Armand, Andrine Sæther, Christian Skolmen, Marte Engebrigtsen, Jan Sælid og Finn Schau
«Hustyrannen» er en vittig og treffende lettvekter, ingen skikkelig samfunnssatire med politisk snert.
I Tøyengata 18 bor den avdanka pønkeren og anarkisten Bjørge med kona og en handikappet tenåringsdatter. Om han har en jobb, eller om han er uføretrygdet som sine to naboer, dataspillnerden Gulbranssen og drankeren Roskifte, sies det ikke noe om, men han er iallfall styreleder i sameiet, og når forestillingen begynner, avvikler han et sameiemøte i rekordfart ettersom han vet at han og kona som vanlig blir de eneste som møter opp. Men den gang ei. Frøken Bonsak som nettopp har kjøpt en leilighet i gården, strener inn. Hun er i kamphumør og kommer iallfall ikke la tingene gå sin skjeve gang!
Hun forteller selv at hun vokste opp i et «haugiansk hjem, hardcore kristen-fundamentalister», men snart sverget troskap til marxismen-leninismen. Tretten år senere konverterte hun til islam – som hun kvittet seg med etter et mislykket ekteskap med en muslim. Nå er hennes «store drøm er å slå sammen konseptet Det Norske Hus med intensjonene i Verdikommisjonen i felles front mot Islam!», og hun ser «snikislamisering» på høylys dag. Men selv om frøken Bonsak stadig har skiftet ideologier, har hun selv ikke forandret seg: for å bruke dramatikerens egne ord er hun en «kontrollfrik og patologisk stalinist, autoritær borderline herske(sinns)syk».
Det får sameiet snart merke. På rekordtid overtar frøken Bonsak jobben som styreleder, og får til og med installert overvåkingskameraer i alle leiligheter. Det hele skjer uten nevneverdige protester: Så lenge Gulbranssen kan leve i sin dataspillverden og Roskifte har plenty med sprit, er de to fornøyde. Tanketom toleranse er den fremste av fru Bjørges verdier og hun innser dessuten at frøken Bonsak har bedret forholdene i gården. Ikke engang anarkisten Bjørge orker å protestere nevneverdig.
Det er gledelig med en norsk dramatiker som velger ikke å utforske intimsfærens følelsesmessige konflikter, og selve utgangspunktet for «Hustyrannen» er lovende: Alt ligger til rette for en vittig og aktuell samfunnssatirisk komedie med skikkelig politisk snert. Dessverre innfrir ikke «Hustyrannen» helt. Så vidt jeg kan skjønne, har det to hovedårsaker: Den ene er Christopher Nielsens problemer med å konstruere en dramatisk intrige. Det gjorde han heller ikke i «Verdiløse menn», men fordi «mussikalen»s styrke var de treffsikre replikkene og den glimrende miljø-og personskildringen, hadde den ikke behov for en handling i klassisk forstand. Annerledes med «Hustyrannen»: Nielsen bruker her et dramatisk grep ved å innføre en utenforstående i et lukket miljø, men forløser det dårlig. Det blir overtydelig i annen akt: Selve klimaks i stykket – og det skal ikke røpes her – skjer like før pause, og i annen del går forestillingen rett og slett på tomgang.
Den andre årsaken til at «Hustyrannen» ikke blir den sviende samfunnssatiren den kanskje var ment som, men i stedet en fornøyelig og ofte treffende, men likevel en lettvekter-komedie, skyldes nettopp det som også er Christopher Nielsens styrke: Hans evne til å formulere vittige, avslørende og psykologisk troverdige replikker. Det er nettopp de som trollbinder og morer, men til slutt blir for mange av dem mer eller mindre vellykte variasjoner over samme tema
Anders T. Andersens regi er bevisst og presis, den har fart og rytme, og han har en meget heldig hånd med replikkinstruksjonen. Så har han da også seks fantastiske skuespillere med på laget. Andrine Sæther har den vanskeligste rollen som 14-årig invalid: Hun håndterer replikkene meget godt, og det ikke hennes feil at skikkelsen ikke overbeviser. Jan Sælid, Marte Engebrigtsen og Finn Schau var også sentrale i «Verdiløse menn». Jan Sælid skaper her en vanvittig og festlig karikatur av en monoman dataspillnerd, men etter pause skjemmes tolkningen av en del overspill. Marte Engebrigtsen har en uimotståelig naiv sjarm som den innskrenkede men velmenende fru Bjørge, mens Finn Schau trønder-alkoholiker alene er verd hele forestillingen. Christian Skolmen er glimrende som den infantile og selvsikre Bjørge som tviholder på sitt, mens Gisken Armand forsvarer sin fanatiske hustyrann med nebb og klør til siste slutt – en fin prestasjon.
Kort sagt: selv om «Hustyrannen» ikke fullt ut innfrir forventningene, byr de to første timene på glimrende underholdning.
Denne anmeldelsen sto i Klassekampen torsdag 21. januar
Publisert: 25.01.10
av
IdaLou Larsen
