Copyright © 1996-2024,
IdaLou Larsen,
all rights reserved.

Denne siden er produsert og støttet av ORGDOT AS.

Leter du etter gamle artikler?
Klikk her for den gamle siden.

Marie de Hennezel er psykolog og psykoterapeut. I ti år arbeidet hun ved Frankrikes første palliative avdeling som ble etablert i 1987. Hun har skrevet om sine erfaringer, og den engelske dramatikeren, regissøren og teatersjefen Mick Gordon har laget en scenisk versjon av den første av bøkene hennes, «La Mort Intime» utgitt på norsk under tittelen «Døden nær». Fredag hadde hans dramatisering, «Døden – hvordan døende kan lære oss å leve» premiere på Den Nationale Scene i Bergen.

Mick Gordon er en kjent teatersjef, regissør og dramatiker i England, og han har gjort teater- og filmregissør Lindsay Andersons motto til sitt eget: «Hvis du ikke kan finne teater som du liker, så sett i gang og lag det selv». Thorleif Linhave Bamle som i 2005 etablerte Bergen Prosjektteater, vil sikket si seg enig. Bergen Prosjektteater går sine egne veier, og har helt siden starten i 2005 vært opptatt av det britiske «in-yer-face«teatret. De har spilt «Blasted» av Sarah Kane, og to stykker av russiske Sigarev. Jeg har ikke sett noen av disse produksjonene, men jeg kjenner tekstene, og alt tyder på at når Thorleif Linhave Bamle nå setter opp «Døden – hvordan døende kan lære oss å leve», ønsker han å utforske en ny teaterform, mer stillfarende, men absolutt like intens.

 

I løpet av en time konfronterer «Døden» oss med de siste dagene til seks av pasientene som Marie de Hennezel fulgte fram til Døden. Her er intet forsøk på å «lage» teater: Lavmælt, hverdagslig og udramatisk forklarer Marie de Hennezel (Karin Stautland) hvorfor hun ønsker å dele sine erfaringer med oss«: «I dødens øyeblikk finnes det en uforglemmelig mulighet til å oppleve virkelig nærhet. Denne muligheten vil vi dele med dere i kveld».

Scenen er naken. Noen stoler på hver side, midt på gulvet en seng, og på bakveggen svarthvitt projeksjoner som veksler med livsløpene som skildres, og visuelt antyder både de døendes drømmer og deres «friske» personlighet.

Den viktigste oppgaven til de fire skuespillerne som går ut og inn av rollene som pasienter, pårørende og pleiere, er å gi liv til de svært ulike menneskeskjebnene som når vi møter dem, bare har uker eller dager igjen til å forsone seg med et liv de innser at de snart skal forlate. Dette gjør de med ekte men stillferdig innlevelse. Sissel Tank-Nielsen, den kreftsyke kvinnen som like før hun dør, opplever himmelen som blåere enn hun noensinne før har sett den, Pål Rønning, en ung homofil smykkedesigner som stritter imot, men til slutt må gi tapt, Stine Marie Fyrileiv, den unge danserinnen som helt uventet opplever kjærligheten for aller siste gang, Jon Ketil Johnsen, den aldrende ektemannen som sykdommen gjør umælende – med disse og flere skjebner skaper de gripende, men samtidig realistiske og nesten hverdagslige mennesker, velsignet fritt for patos eller sentimentalitet.

 

Jeg har imidlertid litt problemer med stykkets undertittel, «hvordan døende kan lære oss å leve», for øvrig også undertittelen på Hennezels bok. På sin hjemmeside skriver hun derimot at etter «i mange år å ha ledsaget mennesker på slutten av livet og familiene deres» er hun blitt overbevist om at «de siste ordene, de siste bevegelsene, de siste blikkene er viktige», og at vi ikke må la de vi elsker og pleier «dø uten kjærlighet og uten en siste kontakt». Hun skriver også at «jeg vet hvor vanskelig dette er,» og understreker at hun nettopp ønsker å formidle sine erfaringer for å hjelpe andre til å møte denne utfordringen. Stykket får da også lavmælt, men overbevisende fram hennes viktige budskap: Helt til siste slutt må vi fortsette å behandle våre medmennesker, ikke som syke pasienter med nedsatte evner, men med respekt og aktsomhet som våre likeverdige.

 

Med godt støtte fra Pia Maria Roll rettet Marius von der Fehr forleden i «Over Evne III»  en voldsom bredside mot institusjonsteatrenes ensidig kommersielle og sløve repertoar, og deres manglende evne og vilje til å satse dristig og ukonvensjonelt. Det er derfor verd å merke seg at nettopp Bjarte Hjelmeland på Den Nationale Scene i Bergen, teatersjefen som har utbasunert at han vil satse bredt og folkelig, igjen finner rom for å samarbeide med Bergen Prosjektteater, og ikke nøler med å sette opp et vanskelig og krevende stykke med en tittel som vil kunne virke avskrekkende på mange. Det bør den ikke gjøre: «Døden» er en nøktern, men positiv og livsbejaende opplevelse.

 

Denne anmeldelsen sto i Klassekampen mandag 25. januar