Siste kritikker:

Når fruer stripper

Oslo Nye Teater, Centralteatret «Kalenderpikene »

Av Tim Firth Oversatt av Liv Aakvik Regi: Simon Lay Scenografi og kostymer: Bodil Bay Schulz Med Brit Elisabeth Haagensen, Birgitte Victoria Svendsen, Unni Evjen, Siw Anita Andersen og mange flere

«Kalenderpikene» er en trist solskinnshistorie med heseblesende regi og bred folkelig appell.

For vel ti år siden vakte det stor oppsikt at en rekke middelaldrende kvinner i engelske Yorkshire laget nakenkalender med seg selv som fotomodeller. Det gjorde de for å skaffe penger til sykehuset der mannen til den ene av dem nettopp var død av kreft i en alder av 53 år. Mediene kastet seg over saken, og «kalenderpikene» ble nærmest verdensberømte. De hadde håpet å få penger nok til å skifte ut sofaen i sykehusets rom for pårørende. I dag bærer en fløy av sykehuset avdødes navn.

I 2003 ble denne triste solskinnshistorien til en film som gjorde kjempesuksess. Den populære britiske dramatikeren Tim Firth sto for manus, og i 2008 gjorde han det om til en sceneversjon som for kort tid siden fremdeles gikk for fulle hus på Londons West End. Nå har Catrine Telle, Svein Sturla Hungnes’ etterfølger som sjef for Oslo Nye Teater, valgt «Kalenderpikene» som «sin» åpningsforestilling.

Før Catrine Telle ble sjef for Trøndelag Teater, en stilling hun hadde fra 2000 til 2005, gjorde hun seg bemerket som en markant og original regissør på Nationaltheatret, og flere var sikkert i likhet med meg spent på om hun kom til å videreføre Svein Sturla Hungnes’ publikumsvennlige profilering av Oslo Nye Teater. Fredag hadde altså «Kalenderpikene» premiere på teatrets biscene, Centralteatret, som ofte har kjørt et noe mer krevende repertoar enn hovedscenen. Men med sin effektive blanding av sentimentalitet, konvensjonell moral og bredt anlagt komikk er «Kalenderpikene» nettopp et stykke med bred folkelig appell. Og lørdag, den tradisjonelt vanskelige dagen etter premieren, moret en fullsatt sal seg av hjertens lyst.

I programmet understreker feministen Catrine Telle «Kalenderpikene»s kvinneperspektiv. Med et par unntak er vi «… ikke vant til at kvinner over femti er viktige. (…) Det er ikke så stas med gamle og halvgamle damer. Dette kommer til å forandre seg som en konsekvens av at samfunnet forandrer seg. Men vi vil gjerne være med å dytte litt på utviklingen».

Det er ett perspektiv på fortellingen om Annie (Brit Elisabeth Haagensli), Chris (Birgitte Victoria Svendsen), Jessie (Unni Evjen) og alle de andre, og rett skal være rett, med sin ukonvensjonelle kalender får de fram at «jo, kvinner kan!» Dessverre skildrer Tim Firth gjennom hele første akt disse etter all sannsynlighet voksne, ansvarsbevisste og fornuftige kvinnene som en gjeng kaklende og overspente fjols. Sant nok, det finnes glimt av alvor i noen få replikkutvekslinger mellom Annie og hennes kreftsyke mann (Anders Hatlo) og mellom Annie og bestevenninnen Chris, men i all hovedsak er hele første akt en overfladisk og lettvint utlevering av en kvinneverden så gammelmodig at det er utrolig at den ikke er mer enn ti år gammel. Det blir litt bedre i annen akt, men her overtar til gjengjeld den konvensjonelle moralen. Heller enn å videreutvikle sine opplagte evner som forretningskvinne motstår Chris «kjendisfristelsen» og vender pent tilbake til sin snevre, konvensjonelle kvinneverden. Et annet problem etter pause er at «handlingen» blir så ufokusert og springende at det er vanskelig å interessere seg for det som skjer på scenen.

Kanskje i et forsøk på å skjule svakhetene i teksten, blir Simon Lays regi masete, og tempo altfor heseblesende og oppjaget. Skuespillerne gjør en strålende og heltemodig innsats, og det er iallfall ikke deres skyld at verken forfatter eller regissør har klart å skape distinkte kvinner med særpreg av Cora, Celia og Ruth. Når det er sagt, har den sentimentale fortellingen et varmt og menneskelig budskap, og kanskje den overdådige innpakningen nettopp er den rette? Hva som er god humor er som kjent noe av det vanskeligste å oppnå konsensus om.

Denne anmeldelsen sto i Klassekampen mandag 25. januar