Musikal med dyster ungdomsskildring
Oslo Nye Teater, Hovedscenen: "Spring Awakening"
Bygget på Frank Wedekinds «Frühlings Erwachen»
Manus/sangtekster: Stephen Slater
Musikk: Duncan Sheik
Oversatt av Håvard Rem
Regi og bearbeidelse: Kjersti Horn
Scenografi: Sven Haraldsson
Koreografi: Jan Nicolai Wesnes
Musikalsk ansvarlig: Andreas Utnem
Med bl.a.: Lena-Kristin Ellingsen, Jens-Petter Olsen, Adil, Helle Haugen, Geir Kvarme
I »Spring Awakening» mildner musikken Wedekinds desperate skildring av ungdommens avmakt.
Frank Wedekind var 27 år da han i 1891 skrev «Frühlings Erwachen».I Tyskland fikk stykket urpremiere i 1906 på Max Reinhardts Deutsches Theater, og vakte sterke reaksjoner. Det ble deretter forsøkt satt opp i New York i 1917, men ble øyeblikkelig forbudt, og langt inn i 1960-årene ble det ansett for å være for umoralsk og pornografisk til å spilles. Men nå er «Frühlings Erwachen» blitt en suksessfull Broadway-musikal, og Broadway-musikaler lar vi oss gjerne begeistre av: Fredag hadde «Spring Awakening»premiere på Oslo Nye Teater, mens Trøndelag Teater setter det opp i april.
«En barndomstragedie» er undertittelen Frank Wedekind ga sin realistiske skildring av en gjeng gutter og jenter som, i den alltid vanskelige overgang fra barn til voksen, opplever oppvåkningen av en seksualdrift som bare blir voldsommere fordi den er totalt tabubelagt og forbudt. Det eksisterer et utagerende og utsvevende bohemmiljø i den tyske byen der handlingen utspiller seg, men alle stykkets voksne er representanter for en bornert, autoritær og selvrettferdig borgerlig kultur.
Hva handlingen angår, er musikalen trofast overfor originalen, muligens med et unntak: det legges større vekt på å vise at jentene er like kåte som guttene, hos Wedekind stritter for eksempel Wendla først imot når Melchior vil ligge med henne, her er hun like, om ikke enda mer ivrig enn ham. Et opplagt tegn på at tidene har forandret seg.
Historiens tre hovedpersoner er den opprørske Melchior, hans beste venn Moritz og Melchiors kjæreste Wendla. Moritz klarer ikke tenke på annet enn sex, han stryker til eksamen, og ender med å ta livet av seg. Wendla er en tøff uskyldig jente som drister seg til å utforske masochismens mysterier, men til slutt dør etter en illegal abort moren tar initiativet til. Takket være sin ukuelige livslyst overlever Moritz, selv om han blir sendt til en forbedringsanstalt når det blir kjent at han har satt barn på Wendla. Skolemiljøet rundt de tre er en viktig del både av musikalen og av stykket, blant andre to homofile gutter, Ernst og Hänschen, og Martha, ei jente som mishandles av foreldrene, kanskje til og med misbrukes.
Wedekind skildret et dystert og depressivt samfunn som det ikke er lett å gjøre opprør mot, men musikalversjonen mildner og endrer totalbildet. Teksten er her redusert til det minimum som skal til for å drive handlingen fremover, og gjennom en rekke sangnumre uttrykker de unge en livskraft og en positiv energi som ingenting kan stanse, ja, til og med de undertrykkende voksne (Geir Kvarme og Helle Haugen) synger gladelig med i koret.
Den gangen tapte de unge. Nå har de seiret, ingen tvil om det. Vårt samfunn er jo blitt så forståelsesfullt og permissivt at man kan undres på om ungdommens begeistring for «Spring Awakening» delvis skyldes en lengsel etter noe greit og opplagt å gjøre opprør mot.
For at ungdommen ble begeistret, var det ikke tvil om på premieren. Og deres begeistring er berettiget. Kjersti Horns regi har en følsom rytme og et meget energisk tempo, for eksempel i den store felles-onaniscenen. Med en rekke fine grep – som å la vennene plassere levende lys foran de unge dødes «gravsted» - binder hun sammen fortid og nåtid. Dessuten en glimrende personinstruksjon, de unge entusiastene utmerker seg både ved elegant og unisont ensemblespill, og ved fine enkeltprestasjoner. Sven Haraldssons utfordrende og originale scenografi – en høy trapp som dekker hele scenen – forsterker det tidløse inntrykket.
I en ikke-eksperts ører fortoner musikken, med enkelte unntak, seg ganske banal, men som sagt – den spiller en dramaturgisk meget viktig rolle ved å tilføre Wedekinds desperate skildring av ungdommens avmakt en uventet seiersdimensjon, som i Blodrød sommer, det aller siste nummeret de begeistret framfører i kor.
Denne anmeldelsen sto i Klassekampen tirsdag 2. februar
Publisert: 03.02.10
av
IdaLou Larsen
| jeg elsket denne musikalen, den traff meg. De har gjort en kjempe jobb med oppsetningen av dette stykket på Oslo Nye og jeg må si jeg beundrer Frank Wedekind som turte å skrive dette på hans tid. Det viser at sex ikke har forandret seg mye siden den gang, ungdommer er fortsatt like kåte. Løp å kjøp billetter! |
