home

Ask Burlefot rir videre

Riksteatret: «Sangen om den røde rubin»

Fritt etter Agnar Mykle Dramatisering/regi: Morten Borgersen Scenografi: Olav Myrtvedt Koreografi: Ingunn Bjørnsgaard Musikk: Anne Grete Preus og Kjetil Bjerkestrand Med Mattis Herman Nyquist, Bjørn Skagestad, Line Verndal og flere

Ikke minst takket være Mattis Herman Nyquists imponerende Ask Burlefot, tåler «Sangen om den røde rubin» overgangen til scenen.

Allerede da Morten Borgersen for 14 år siden dramatiserte Agnar Mykles første roman om Ask Burlefot,omtalte Dagbladets anmelder Hans Rossiné det som «halsløs gjerning». Like halsbrekkende er det å overføre «Sangen om den røde rubin»  til scenen, og i programmet uttrykker teatersjef Ellen Horn en viss usikkerhet når hun skriver at «vi har ingen garanti for at vi lykkes, så langt ifra, og ikke alt blir kunst».

Mens «Lasso rundt fru Luna» skildret Ask Burlefots opphold i Nord-Norge som ung handelskolebestyrer, er «Sangen om den røde rubin» fortellingen om hans studietid ved Handelshøyskolen i Bergen. Ask tørster etter kunnskap, allslags kunnskap, han har mange og kaotiske fremtidsplaner, og fremdeles faller kvinnene for ham som fluer. Men Ask vil ha noe mer enn et tilfredsstillende seksualliv, han drømmer om en kvinne han kan føle nærhet til og elske, kort sagt han lengter etter Den store kjærligheten. Og han finner den til slutt i den frigjorte og selvstendige keramikeren Embla.
 
Mykles sarkastiske skildringer av en del kjente bergensere vakte oppsikt da boka kom ut. I sceneversjonen er dette tidsbilde borte, noen hentydninger til Hitler lagt i munnen på Wilhelmine, en av Asks mange elskerinner, er omtrent det eneste som plasserer fortellingen tidsmessig. Den «indre» handlingen står i sentrum. I starten følger Morten Borgersen Mykle ganske nøye: sceneversjonen åpner, som romanen, med et kort klipp fra «nettenes natt» som Ask og Embla kyskt tilbringer på en benk i parken. Men så brytes den mer tradisjonelle episke fortellerformen som Mykle tross alt anvender. «Vi har latt alt foregå en magisk sommernatt i en park», skriver Borgersen, og Asks jakt etter «meningen med livet» fremstilles dermed som en slags stilisert drøm eller febervisjon.
 
Tilsynelatende betrakter Mykle sin hovedperson med et nøkternt og distansert blikk. Men samtidig gjør den engasjerte skrivemåten boken til et flammende forsvar for Ask Burlefot. Morten Borgersen har valgt å innføre en gåtefull, allvitende mannsskikkelse (Bjørn Skagestad), på en og samme tid Asks alter ego og en skarp observatør, som stadig kommentere alt Ask gjør og tenker. Et godt grep som befester Borgersens dramatiske perspektiv, samtidig som det gir teksten en ny, ironisk og ofte vittig dimensjon.
 
Morten Borgersen mener at «på mange måter var Mykle en teatermann. Musikalsk, språklig sterk i dialogen og med skarpe situasjoner». Det er for så vidt riktig, men samtidig mangler romanen dramaturgisk framdrift. Det dreier seg ikke om ytre handling, det skjer for eksempel lite i «Mens vi venter på Godot», men Samuel Beckett evner å skape dramatisk spenning. Morten Borgersen gjør alt han kan, og med velvilje kan første del oppleves som en satire over kvinneforføreren. Men selv om Olav Myrtvedts scenografi, Ingunn Bjørnsgaards ironiske og livlig koreograferte samleier, Mykles ofte meget vittige replikker, og ikke minst Mattis Herman Nyquists suverene tolkning av Ask, har alle forutsetninger for å bli godt teater, mangler første del likevel dramatisk rytme og spenning.
 
Annen del fungerer bedre: Asks uforståelige besettelse av Embla engasjerer, hans tale til damene er et lite høydepunkt, og den stillestående, intetsigende «nettenes natt» blir faktisk godt teater. Morsomme er også de tre franske horene som parallell til Peer Gynts seterjenter, og selve den desillusjonerte slutten blir en vemodig og allmenngyldig påminnelse om menneskets fundamentale ensomhet.
 
Mykles selvbiografiske roman er spesielt interessant i våre Knausgård-tider, men «autofiksjon»-dimensjonen er skuespillerteatret fremmed. Borgersen har heller ikke gjort noe forsøk på å bli enda mer sjokkerende i dag enn Mykle var det i sin tid ved å gi realistiske fremstillinger av samleiene: Det er mange av dem, men som sagt – koreograferte og stiliserte. Det aller beste ved forestillingen er Mattis Herman Nyquist. Alene gjør han den verd å se.
 
Denne anmeldelsen sto i Klassekampen lørdag 6. februar
Publisert: 07.02.10 av IdaLou Larsen Bookmark and Share

Din kommentar:

Kommentar:
Navn:
Alle feltene må fylles ut!

Kommentarer (2):

IdaLou Larsen27.08.15 12:06
Dette må jeg sjekke nærmere! Lenge siden forestillingen!
Brynjar Østgård11.08.15 14:21
"..den stillestående, intetsigende «nettenes natt» blir faktisk godt teater. " Det undrer meg at den scenen kan betegnes som intetsigende. Etter min mening er det kanskje den scenen som burde regnes som selve kvintessensen i Asks famling og søken, og det kapittel i boken er etter min mening svært godt skrevet av Mykle. Har teatret ikke maktet å få frem denne scenen og dens innhold, eller er det anmelderen som mener at scenen er intetsigende? I sistnevnte tilfelle er jeg meget overrasket.
San gen om den røde rubin

San gen om den røde rubin

Ask Burlefot (Mattis Herman Nyquist) og Embla (Line Verndal)

Foto Erik Berg

Sangen om den røde rubin

Sangen om den røde rubin

Ask (Mattis Herman Nyquist) sammen med Mannen i parken (Bjørn Skagestad)

Foto Erik Berg

Sangen om den røde rubin

Sangen om den røde rubin

Ask (Mattis Herman Nyquist) og Daniel Døvle (Yngve Berven) nle

Foto Erik Berg