Siste kritikker:

Familieliv i Amerika

Det Norske Teatret, Hovudscenen: «Familien, August: Osage County»

Av Tracy Letts Oversatt av Agnes Ravatn Regi: Svein Sturla Hungnes Scenografi: Siri Langdalen Kostyme: Unni Walstad Lys: Anders Busch Med blant andre: Britt Langlie, Marianne Krogh, Jan Grønli, Elisabeth Matheson Solberg, Elisabeth Sand, Lasse Kolsrud

Opprivende amerikansk familiedrama der tre onde kvinner sår splid og faenskap.

I 2008 vant Tracy Letts’ «Familien» med undertittelen «August: Osage County» de tre mest prestisjetunge amerikanske teaterprisene, blant annet Pulitzers Dramapris, og kritikerne mente stykket var USAs viktigste og mest spennende på mange år. «Familien» er den foreløpig siste variasjonen på det tradisjonsrike amerikanske familiedramaet med opprivende krangler om utroskap og svik, destruktive avsløringer av misbruk og incest, det hele badet i fyll og dop. Eugene O’Neill var først ute, og han fikk følge av Tennessee Williams, Arthur Miller og Edward Albee, for å nevne de viktigste. Og nå altså av Tracy Letts.

Det er derfor noe velkjent ved familien Weston fra Osage County i Oklahoma. «Kona mi tar piller, og eg drikk. Det er avtalen vi har komme fram til», forteller familiefaren til den indianske hushjelpen han skal ansette, og som etter hvert viser seg å være stykkets eneste normale menneske, stillfarende men allestedsnæværende. Like etter forsvinner han, og ekteparets tre døtre med menn og barn, pluss konas søster og hennes mann ankommer barndomshjemmet for å hjelpe moren Vivian som foruten å være pilleavhengig også er alvorlig kreftsyk. Snart blir faren funnet død, han har tatt livet av seg, og i det påtvungne samværet i dagene som følger, går kvinnene i familien, anført av moren, nærmest systematisk inn for å så splid og faenskap, kanskje i et nådeløst og ondskapsfullt forsøk på å hevne seg for uretten de mener å ha vært utsatt for.

Ondest er moren Vivian, og Barbara, den eldste datteren, men Vivians søster Fae er ikke særlig bedre. Slik Tracy Letts skildrer dem, har deres jævelskap ingen grenser, de tre har ingen forsonende sider, som moderne furier er de bare ute etter å såre og ødelegge. Det klarer de til gagns i sterke og utfordrende roller, glimrende tolket av Britt Langlie, Marianne Krogh og Jorunn Kjellsby. Imidlertid er skikkelsene så ensidig onde at dersom dramatikeren ikke hadde forsøkt å gi mennene skylden, kunne man mistenke ham for å være kvinnehater. Men Vivians mann har vært henne utro på en særskilt sårende måte, og samtidig sviktet hennes søster, mens Barbaras mann har forlatt henne for en av sine unge studiner. Forestillingen om at mannens oppførsel til de grader former kvinnens karakter forekommer likevel ganske gammeldags i 2010.

Stykket varer i tre og en halv timer. Det har utvilsomt visse longører, men en del småprat som kan virke litt slitsomt og overflødig er nok samtidig viktig for å gi skildringen den nitide realismen som Tracy Letts opplagt etterstreber, og som er viktig for at vi skal kunne godta den voldsomt melodramatiske utviklingen. Det tar også en stund før man fanges inn av historien, og første akt er ganske langdryg. Men så tetner det heldigvis til. Dialogen er treffsikker og ofte vittig, de effektive, høyt realistiske scenene har et fantastisk tempo, og skuespillerne spiller klassisk psykologisk teater så det gnistrer. Men personene mangler likevel den psykologiske kompleksiteten som denne typen klassisk dramatikk krever, og iblant får jeg inntrykk av nærmest ufrivillig å være vitne til et opprivende familieopprør i såpeoperastil som jeg ikke helt fatter bakgrunnen for.

Siri Langdalens scenografi gir det westonske hjem en velkjent sørstatsdekadanse, og Anders Buschs lyssetting skaper en fin visuell dynamikk. Svein Sturla Hungnes har tidligere satt opp Tracy Letts «Killer Joe» på Nationaltheatret, og han hadde ansvaret for en sterk og nærgående «Hvem er redd for Virginia Woolf» på Oslo Nyei 2003. Dette er en type dramatikk han behersker med glans, og ikke minst diksjonsmessig gjør ensemblet på Det Norske i hans regi en imponerende innsats.

Denne anmeldelsen sto på trykk i Klassekampen lørdag 6. februar