home

Vittig og leken satire

Trøndelag Teater, Studioscenen: «Pseudonymet»

Av Jo Strømgren Regi/scenografi: Jo Strømgren Med Hildegunn Eggen, Ola G. Furuseth, Cici Henriksen, Janne Kokkin

«Pseudonymet» er en morsom og aktuell samfunnssatire

Jo Strømgren begynte med dansen, men har etter hvert utviklet seg til en allsidig scenekunstner. I enkelte av sine produksjoner morer han seg med å la personene snakke oppdiktede kaudervelske onomatopoietiske språkvarianter som han selv dikter opp, mens han i enkelte andre, for eksempel Pseudonymet som nettopp har vært en stor suksess på Trøndelag Teater, overrasker med å uttrykke seg på vanlig hverdagsnorsk.

Typisk for Strømgren er det også at han er en god gammeldags teatermann som ikke nøyer seg med å være opphavsmann til tekst eller konsept, men også påtar seg ansvaret for så ulike oppgaver som regi og scenografi. En spesiell tidsriktig humor preger gjerne hans produksjoner, og gjennom sin på en og samme tid absurde, treffsikre og avslørende skildring av vårt moderne samfunn, har Pseudonymet dette umiskjennelige «strømgrensk»vittige over seg,
Et lite kvinneforlag skal utgi en erotisk ladet roman om en femtenårig gutts seksuelle opplevelser med en kvinne som nærmer seg overgangsalderen og dessuten er hans lærerinne. Manus «kopler tenårene med overgansgalderen» gjennom «utenkelige knull, erotiske sløydsaler og kåte bøttekott», for å sitere den yngste forleggerens glitrende lanseringstekst, det kan derfor ikke utgis under fullt navn, og rådet av forlaget, velger forfatteren å bruke pseudonymet som gir stykket sin tittel, og er selve intrigens forelegg. Det velklingende og sikkert tilsiktet unorske navnet «Falk Thomsen« skal pryde bokforside, reklameplakater og annonser når forlaget om kort tid gir ut boka
Ingen tvil om at utviklingen går raskt i våre dager. Etter Knausgård er det nærmest utenkelig at forlag og forfatter vil føle seg forpliktet til å anvende pseudonym fordi en roman har selvbiografiske trekk. Så skulle da også den alltid aktuelle Strømgren egentlig hatt premiere på «Pseudonymet» i 2008, men forestillingen ble utsatt på grunn av et brukket bein.
 
I åpningsscenen ankommer forlagets tre kvinner på jobben morgenen etter den store hagefesten. Hvilken hagefest det dreier seg om, sies ikke med rene ord, men det kan det ikke herske særlig tvil om at det er Aschehoug-festen det siktes til. Kvinnene representerer hver sin generasjon. Den eldste, Hildegunn, er forlagssjef, mens Janne er konsulent. Cici som ikke er stort mer enn 20, sier selv at hun er konsulent, når hun ikke skryter av at hun jobber i Bokklubben for å gjøre inntrykk på Forfatteren, mens Janne mener hun bare er praktikant. Hildegunn har ikke vært på hagefesten som hun boikotter nærmest av prinsipp, men det har de to andre. Til begges store glede har Forfatteren også vært der.
 
Jo Strømgren bygger opp en fiks og fiffig intrige som i god klassisk tradisjon hviler på den litt grovkornede komediens kompliserte tilfeldigheter og sammentreff. Han utleverer dagens tilsynelatende selvsikre, frigjorte og uavhengige kvinner så nådeløst vittig at jeg et øyeblikk mistenker ham for å ha et reaksjonært kvinnesyn. Men så stormer den åh så tiltrekkende, selvopptatte og samtidig barnslig pysete Forfatteren inn på scenen, og Strømgrens treffsikre karikatur av denne egodyrkende representanten for Den nye mannen er om mulig enda mer ondsinnet avslørende og treffende. I rollen er Ola G. Furuseth glitrende god, med perfekt timing og en forkjærlighet for så vanvittige detaljer at han noen ganger faretruende nærmer seg overspillet. Heldigvis stanser han akkurat i tide.
 
Som en bakvendt kommentar til pseudonymverdenen har rolleskikkelsene samme navn som skuespillerne, og alle fire er festlige komedietolkere. Hildegunn Eggen gir en finstemt og nyansert tolkning av den forholdsvis fornuftige og sympatiske forlagssjefen, utvilsomt stykkets vanskeligste rolle blant annet fordi hun mot slutten også må sørge for at det underliggende alvoret i alt fjaset ikke skaper ubalanse. Janne Kokkin spiller rått ut den desperate og nevrotiske femtiåringen på panisk jakt etter sin forsvunne ungdom, mens Ciss Henriksen med sjarm og selvironi faller for Forfatteren som hun stoler på skal bli A-kjendis. Replikkene smeller av gårde, og kroppsspråket er en viktig del av uttrykket. Instruksjonen her avslører at regissøren har funnet fram til en fruktbar syntese mellom det å være koreograf, og det å leke seg med den klassiske commedia dell’arte-tradisjonen. Det er opplagt et slektskap her.
Pseudonymet  er blitt en vittig overskuddsforestilling, glimrende spilt og godt regissert. Så får man heller bære over med at selve intrigen logisk sett ikke helt holder mål. Men det oppdager man først når man vandrer hjemover.
 
 
Publisert: 12.02.10 av IdaLou Larsen Bookmark and Share

Din kommentar:

Kommentar:
Navn:
Alle feltene må fylles ut!
Pseudonymet

Pseudonymet

Foto GT Nergaard

Pseudonymet

Pseudonymet

Foto GT Nergaard

Pseudonymet

Pseudonymet

Foto GT Nergaard