Siste kritikker:

Ambisiøst blendverk

Det Norske Teatret, Scene 2: «Blendverk»

Av Abi Morgan Omsetjing: Brit Bildøen Regi: Torkil Sandsund Scenografi: Helge Hoff Monsen Viedeo: Raymond Stubberud Kostyme: Line Jeanette Antonsen Med Ingunn Beate Øyen, Ingrid Jørgensen Dragland, Nina Woxholtt, Heidi Gjermundsen Broch

Formmessig er «Blendverk» krevende. Men innholdet svarer ikke til ambisjonene.

«Splendour» som «Blendverk» heter på engelsk, hadde urpremiere under den eksperimentelle teaterfestivalen, Edinburgh Fringe. Det fikk meget gode kritikker og ble belønnet med flere høythengende priser.
Handlingen utspiller seg i et land som er herjet av borgerkrig. I Micheleines (Ingunn Beate Øyen) luksusleilighet vandrer fire kvinner rastløst rundt mens de drikker kruttsterke vodkadrinker. Den kjente krigsfotoreporteren Kathryn (Nina Woxholtt) er blitt fløyet inn i landet ens ærend for å ta et bilde av Micheleines mann, generalen, en av landets ledere som nå står overfor et avgjørende nederlag. Kleptomane Glima (Heidi Gjermundsen Broch) er tolk for fotografen, og Micheleine har bedt bestevenninnen Genevieve (Ingrid Jørgensen Dragland) komme og holde dem selskap mens de venter.
Stykket begynner med Genevieves entré, og denne åpningsscenen utspiller seg flere ganger i stadig mer hektiske varianter. For hver gang blir stemningen mer anspent, replikkene kjappere, tettere, mer intense. Mellom de to tilsynelatende så gode venninnene erstattes det intetsigende og overfladiske småpratet av skarpt avslørende, nesten hatske ordvekslinger, mens fotografen og tolken hver for seg driver en slags selvransakelse. I takt med at kvinnenes ytre dannelsesferniss slites bort, søples den elegante leiligheten ned. Utenfor rykker kamphandlingene stadig nærmere, og mens krigsreporteren vil ut og fotografere, er krigen for de tre andre blitt så dagligdags at de ikke engang reagerer.
Stort mer skjer det ikke i løpet av de 115 minuttene stykket varer, men Abi Morgan har valgt en eksperimentell fortellerform som krever en enorm konsentrasjon av tilskueren, samtidig som det er vanskelig å orientere seg i ordflommen. Hun blander dessuten personenes indre monologer med deres uttalte replikker, uten at skillet mellom det de tenker og det de sier alltid er like klart. Det er ikke lett å se hvor dramatikeren vil hen. Borgerkrigen i landet tyder på at Morgan har hatt Jugoslavia i tankene, og hun har kanskje villet skildre et samfunn der mennene fremdeles har all makt. Men kvinneverdenen slik hun ser den er ganske ensidig negativ: På den ene siden selvopptatte overklassekvinner som bare tenker på Pradavesker og matchende sko mens krigens grusomheter utspiller seg utenfor døren, på den andre siden en vestlig, frigjort men følelseskald, kjendisfotograf som avviser all medlidenhet med menneskelig lidelse, og på den tredje en slu og beregnende oppkomling som attpåtil er kleptoman – alle fire i bunn og grunn ganske uinteressante og lite representative eksponenter for moderne kvinner.

Programmet siterer stykkets oversetter, Brit Bildøen, som skriver at «Abi Morgan er opptatt av dei eksplosive augneblinkane, dei brutale hendingane som vender om på alt …. i fleire av stykka stiller ho også spørsmål ved om det er mulig for eit menneske å bli den same igjen etter traumatiske hendingar og store tap». Det kan tenkes at yngre generasjoner finner en mening her, men jeg klarer ikke å se sammenhengen mellom disse problemstillingene og «Blendverk», som under en formell briljans egentlig ikke tar opp noe av allmenn interesse.

Det er beundringsverdig at regissør Torkil Sandsund makter å gi den kaotiske og utflytende teksten en viss struktur og en dramatisk utvikling. Skuespillerne gjør en briljant innsats, det er ikke deres feil at de fire kvinneskikkelsene fremstår som postulater. Helge Hoff Monsens scenografi har en fin poetisk realisme, og de stadig skiftende videoframstillingene maner fram et «utenfor» der menneskeskjebner står på spill.

Denne anmeldelsen sto i Klassekampen mandag 15.februar