Siste kritikker:

Fra det ubevisste sjeleliv

Black Box Teater, De Utvalgte: «Drømmen»

Tekst: De Utvalgte, Kari Onstad, Jørgen Langhelle, Pål Grøndahl og Wenche Mühleisen Regi: Kari Holtan Video/lysdesign: Boya Bøckman På scenen: Torbjørn Davidsen, Kari Onstad, Jørgen Langhelle

Ikke minst Boya Bøckmans fantastiske videoprojeksjoner gjør «Drømmen» til utfordrende og foruroligende teater

Black Box’ Store scene er fullstendig ombygd: Publikum klatrer opp en bratt trapp, og havner på et stillas som er bygd rundt hele scenen. De først ankomne slår seg ned på benkeraden, mens de andre smyger seg inn under kanten av stillaset, og blir sittende med beina dinglende i løse lufta. På scenen langt der nede ser vi innerst en uoppredd dobbeltseng, og et bad med badekar, vask og do, litt lenger framme til høyre en komfortabel lenestol, og øverst til høyre en typisk psykoanalytiker-divan.

På bunnveggen en videoprojeksjon der Torbjørn Davidsen sitter utenfor en campingvogn og småfilosoferer over livet. Brått er det slutt på det hverdagslige småpratet: Musikken bruser mot oss, og i slående grå og hvite bilder beveger en arketypisk mann, den nakne Torbjørn Davidsen, seg skulpturalt og smidig under vann, som om det vannet er hans rette element. Et øyeblikk brytes illusjonen, hodet hans dukker opp gjennom vannskorpen til overflaten i en fargesprakende verden, så glir han ned igjen. Men denne gangen er han ikke alene. Han har fått følge under vannet av en kvinne som er innhyllet i luftige gevanter, og ser tilbedende på ham. Gjengjelder han hennes følelser? Kanskje. Men nei, det gjør han ikke. Brått presser han henne ned. Desperat kjemper hun imot. Er vi vitne til et drap, eller bare til hans drøm om å drepe?

De Utvalgte er opptatt av å utforske grensene mellom fiksjon/fantasi og virkelighet, og Boya Bøckmans videoprojeksjoner som stadig veksler mellom kunstnerisk fantasi og nitid realisme utdyper dette perspektivet enda mer aktivt og meningsbærende enn i «Jimmy Young» (2007). Den gangen vandret Torbjørn Davidsen ut i den vide verden som sitt alter ego Jimmy Young, hele tiden i samspill med Jørgen Langhelle som først var talkshow-vert og intervjuer, til slutt både terapeut og dommer. I «Drømmen» er han uttalt terapeut. I den første scenen som utspiller seg på gulvet, her og nå, ligger Torbjørn Davidsen på divanen, mens Jørgen Langhelle stiller de psykologisk «riktige» spørsmålene om barndom og oppvekst. Han legger ikke skjul på sine hensikter: Han skal avgjøre om Davidsen er tilregnelig eller har varig svekkede sjelsevner, og dermed ikke er ansvarlig for sine gjerninger. Tilsynelatende en svært realistisk samtale, og helt forståelig hvis det var et drap vi nettopp var vitner til. Men store hvithvaler, små fisker og til og med spøkelser som farer dansende i en uavbrutt strøm over scenen, svekker realismen i avhøret, og underbygger fornemmelsen av at vi publikummere fra vår opphøyde posisjon skuer rett ned i dypet av Davidens ubevisste sjeleliv.

«Drømmen» er fortellingen om Davidsens vennskap med den velstående Ella (Kari Onstad) på Nesodden. Selv bor Davidsen i en nedslitt campingvogn på en gjengrodd tennisbane, et dårlig substitutt for Huset han alltid har drømt om. Han begjærer Ellas hus, og i et desperat forsøk på å gjenvinne en forgangen ungdom begjærer hun ham seksuelt. Det er sterke drifter som ligger under deres tilsynelatende banalt hverdagslige – og glimrende spilte – samtaler, og selv om Davidsen stritter imot, mister han langsomt fotfeste. Han blir et null, et ingenting, han knuses av de andres latter, og til slutt eksploderer både Drøm og Virkelighet med et smell. Kanskje. Og kanskje ikke. For som vanlig skaper De Utvalgte «en uforutsigbar stemning hvor vi ikke helt vet hva vi er vitne til».

Det spiller mindre rolle. Viktigere er det at dette dykket dypt ned i underbevisstheten er foruroligende og utfordrende teater, som trolig vil kunne tolkes ulikt og skape forskjellige assosiasjoner hos de fleste tilskuerne. Boya Bøckmans mangfoldige og brått skiftende videoprojeksjoner ikke bare utdyper de sceniske situasjonene, men gir dem brått et nytt og annerledes innhold som når et naturalistisk rødt og bankende hjerte fyller scenen. Videoene alene gjør «Drømmen» til en sjelden kunstnerisk opplevelse.

Denne anmeldelsen sto i Klassekampen lørdag 27. februar