Siste kritikker:

Ali Baba i tegneserieformat

Riksteatret: "Ali Baba og de førti røverne"

Av Agnar Mykle Regi/musikk/lyddesign: Øyvind Osmo Eriksen Dukkedesign: Tatjana Zaitzow Scenografi: Nora Furuholmen Med Terje Halsvik, Kristin Aafløy Opdan, Sarah Sandberg, Christine Stoesen, Bo Anders Sundstedt

Forestillingen er ment for barn fra 5 år og oppover, men det kan tenkes at de litt eldre vil ha det morsomst

Ali Baba og de førti røverne

hadde urpremiere på Oslo Nye Teaters dukketeater for vel 40 år siden, og Anders Heger skriver i sin Mykle-biografi om stykket: «det siste større kunstneriske arbeid som skal nå frem til publikum i hans levetid…(han) rører ikke handlingen i originalteksten, han gjør den bare noen hakk villere og mer burlesk. Hoder ruller, dukkekropper parteres og sys sammen, flerkoneri florerer og røvere kokes i olje. Alt sammen med lekens uskyldighet og kunstens alvor».

Mykles på en og samme tid trofaste og respektløse innstillingen til det klassiske Tusen og en natt- eventyret er forestillingens sterke side. Like usentimentalt som røverne gjør kort prosess med Ali Babas renkefulle bror Kasim, kverker den vakre slavepiken Morgana de førti røverne med kokende olje. Mykles språk er bare litt oppdatert, og det er lagt inn noen voksenvitser, etter å ha sydd sammen Kasims parterte lik, utbryter for eksempel skredderen Mustafa forventningsfullt: «Skulle det dukke opp flere lik, er det bare å ringe».

Typisk for dagens dukketeater er at dukkeførerne ikke lenger er skjult bak en skjerm, men er fullt synlige. I utgangspunktet dreper nok det noe av illusjonen. Men Riksteatrets skuespillere behersker kunsten med å få dukkene til å bevege seg overbevisende, og snart «glemte» jeg nærmest det dyktige ensemblet. Tolvårige Ida var helt enig, men la litt lengselsfullt til, «selv om det hadde vært enda morsommere om det hadde vært levende mennesker, og ikke dukker». Hun var for øvrig fornøyd med forestillingen, bortsett fra at det i perioder ble skreket altfor høyt, «så høyt at man får lyst til å holde seg for ørene»,

Tatjana Zaitzow, grunnlegger og leder av figurteatret Petrusjka Teater i Trondheim, har ansvaret for dukkene. Med unntak av et meget sjarmerende og yndig esel, en flott og forførerisk hest, og til en viss grad stykkets to heltinner, slavepiken Morgana og Ali Babas kone, er de alle voldsomme tegneserie-karikaturer. Virkelig heslige er de to skurkene, Kasim og røverhøvdingen, de ser mest ut som en egen art rovfugler, der øyne- og neseparti utgjør nebbets ene del, og munn og hake den andre. Totalt uformelige er de også, selv om ingen av dem kan måle seg med Fru Kasim som er så feit at hun vralter. Merkelig idé er det også – det syntes både Ida og jeg – å utstyre den skjønne Morgana som ellers er slank og vakker, men en trillrund nimåneders-mage i sekvensen der hun danser magedans for å lure røverhøvdingen.

De groteske dukkene har sitt motstykke i Øyvind Osmo Eriksens regi. Figurteater er en særegen kunstform, og det kan virke som om Osmo Eriksen ikke er helt fortrolig med den. To av hans tidligere oppsetninger for barn, Mio min Mio (Hålogaland Teater) og Betre utan ball (Det Norske Teatret), hadde en stillfarende poetisk realisme som her er totalt fraværende. Tempoet er konstant høyt oppdrevet. Ropingen og skrikingen inngir en mistanke om at regissøren ikke stoler helt på at teksten alene skal holde tilskuerens oppmerksomhet, og har valgt å pøse på med masete påfunn for å gjøre det morsommere. Dessverre gjør de ikke selve intrigen klarere, og så vel regiens utforming som den humoristiske formen Mykle har gitt sitt manus, vil kunne gjøre det vanskelig for de minste å følge den kompliserte historien, iallfall hvis de ikke kjenner eventyret på forhånd.

Ifølge teatret passer Ali Baba og de førti røverne for barn fra fem år og oppover. Idas positive dom tyder på at det er lettere for eldre barn å holde trådene fra hverandre.