Siste kritikker:

Villdyret våkner

Nationaltheatret. Amfiscenen: «Fluenes herre»

Dramatisert av Nigel Williams etter William Goldings roman Oversatt av Hilde Hagerup Regi: Marit Moum Aune Scenografi: Nora Furuholmen Med blant andre Ine Jansen, Andrea Bræin Hovig, Tone Mostraum, Marika Enstad

Sceneversjonen av «Fluenes herre» viser hvor raskt sivilisasjonens tynne ferniss forsvinner, og menneskene blir til villdyr

Under annen verdenskrig kjempet Nobelprisvinner William Golding i den britiske marinen, og deltok både i senkningen av Bismarck, og invasjonen av Normandie. Krigen er da også bakgrunnen for hans første og mest kjente roman, Fluenes herre fra 1954 der britiske skolegutter etter en flyulykke, havner på en øde øy. Ansporet av det fysisk klønete, men bunnfornuftige mobbeofferet Piggy, prøver de først å opprette et slags sivilisert samfunn, de velger seg en leder, Ralph, og de holder allmøter. Men snart begynner alt å gå galt: maktkampen mellom Ralph og den samvittighetsløse, råtøffe Jack tilspisser seg, de yngste blir vettskremte fordi mange mener å ha sett et livsfarlig Monster, mens Jack og hans jegere, i en slags ekstatisk blodrus etter å ha slaktet en gris, kaster seg over den uskyldige Simon som har oppdaget sannheten om Monstret, og dreper ham. Nå kjenner villskapen ingen grenser. Den fornuftige Piggy er den neste til å dø, og hysteriet stiger. Det er alles krig mot alle. I siste liten lar Golding en britisk marineoffiser finne guttene og gjenopprette orden og disiplin.

«Fluenes herre» er blitt filmet to ganger, mens Nigel Williams’ sceneversjon hadde urpremiere i 1995. I 1998 ble det satt opp av Pilot Theatre som har turnert med det i ti år, og spilt for over 500 000 tilskuere, mange av dem skoleelever. Lørdag hadde det Norgespremiere på Nationaltheatret i Marit Moum Aunes regi, og med kvinnelige skuespillere i stykkets ni gutteroller.

Den sterkt foruroligende stemningen som kjennetegner romanen går tapt i sceneversjonen. Det gjør også en del av romanens psykologiske spenning mellom de forskjellige guttegruppene, selv om de ni skuespillerne langt på vei lykkes i å skape tydelige skikkelser av sine roller: Ine Jansens sammensatte Ralph, Andrea Bræin Hovigs åpent onde og skruppelløse Jack, Tone Mostraums bunnfornuftige Piggy som står standhaftig på sitt helt til siste slutt, Marika Enstads tøffe Roger som likevel uten å mukke underkaster seg Jacks vilje, ja alle burde nevnes, men plassen tillater det ikke. Marit Moum Aune har altså valgt å la skuespillerne spille gutter, mens forhåndsomtalen hadde gitt meg inntrykk av at hun ville bruke den kvinnelige rollebesetningen til å understreke at sivilisasjonsfernissen ikke stikker dypere hos jenter enn hos gutter. Men bevares, skuespillerne illuderer utmerket som gutter før stemmeskiftet.

De mange lyd- og lyseffektene gir også en direkte opplevelse av det skremmende og ukjente med Øya, et aspekt som understrekes av Nora Furuholmens dystre og mørke scenebilde som ikke minner mye om den stereotypiske sydhavsøya. Både sceneversjonen og romanen slutter med at Ralph står alene igjen og gråter «over uskyldens død og menneskenes mørke hjerter». På premieren ble det sagt noe om at det hele bare var en lek, og alle marsjerer lydig ut bortsett fra Ralph som står glad igjen på scenen og rekker hånden til Piggy som står opp fra de døde. En malplassert, absurd og helt feil slutt. Man får håpe den skyldtes premierenerver.

Denne anmeldelsen sto i Klassekampen mandag 8. mars