Copyright © 1996-2024,
IdaLou Larsen,
all rights reserved.

Denne siden er produsert og støttet av ORGDOT AS.

Leter du etter gamle artikler?
Klikk her for den gamle siden.

 

Mørket rår på Det Norske Teatrets store hovedscene. Så langt inn som øyet kan se består scenografien av rad på rad med florlette forheng, løst vevde slør prydet med skinnende og funklende perler, og de beveger seg stadig sakte fram og tilbake, lokkende og farlige som kvikksand. Mot denne duvende bakgrunnen står stykkets personer oppstilte, mørke og truende, i midten en ung kvinne (Kirsti Stubø) i en fotsid hvit kjole, en lysende skikkelse som bryter mørket. To personer kommer fram på scenen: en katolsk prest (Espen Løvås) og en ung mann i hvit skjorte og tidløs dress, den spanske tronarvingen Don Carlos, (Per Kjerstad). I tråd med klassisk dramaturgi får vi gjennom denne åpningsscenen en kort innføring i situasjonen: den unge mannen er nedtynget av en hemmelig sorg, og mistenker dessuten sin egen far for å overvåke ham. Så dukker hans barndomsvenn opp: Marki Posa (Nicolai Cleve Broch) er nettopp kommet hjemfra det spanske Flandern som gjør opprør mot sine erobrere. Som det sømmer seg hans tidsriktige revolusjonære sinn – Don Carlos ble skrevet i 1787, to år før den franske revolusjonen - går han med rød skjorte, og uttrykker skuffelse over at barndomsvennen ser ut til å ha sviktet deres ungdoms idealer, og ikke lenger drømmer om å skape en rettferdig verden. Don Carlos betror Posa at han elsker sin stemor. Nå er hun hans fars hustru, men en gang var han selv forlovet med henne, og det eneste han lengter etter, er å møte henne på tomannshånd. Posa lover å ordne det, og møtet mellom de to elskende blir starten på en komplisert intrige som ender med at de unge idealistene blir beseiret av samfunnets kyniske og maktsyke menn.

Schiller var visstnok selv misfornøyd med alle handlingens irrganger, og i programmet skriver Elsbeth Wessel at «dramaet sprengjer alle normale dramaturgiske rammer, ikkje berre gjennom dei mange handlingstrådane, men også gjennom den kompliserte intrigen som stadig truer klarleiken i tragedien». Det skal være sikkert og visst, for det er sannelig ikke lett fullt ut å skjønne forviklingene som til slutt fører til Posas fall.

Enklere er det nok ikke blitt ved at Runar Hodne (og gjendikter Knut Ødegård?) har kuttet drastisk i originalteksten, og dermed fjernet alle de omstendelige forsøkene Schiller tross alt gjør på å forklare det som skjer. Runar Hodne har nemlig valgt å gjenfortelle dramaet ved å vektlegge korte, følelsesladde konfrontasjoner mellom stykkets personer, en slags teatrale highlights. Et regigrep som skaper dramatisk intensitet, og gir oppsetningen en pulserende, moderne rytme, men som samtidig sterkt svekker stykkets politiske og filosofiske dimensjon, ikke minst gjelder dette konflikten Posa opplever ved å bruke skitne grep for å nå sine edle idealer. I stedet blir det noe nærmest melodramatisk ved de kompliserte familieforviklingene, og til tider kan denne «Don Carlos» gi inntrykk av å være en slags forløper for dagens såpeopera. Hvilket neppe var Schillers hensikt.

Runar Hodnes tolkning er ganske spesiell og utvilsomt diskutabel. Men den er briljant og konsekvent gjennomført. Med sitt tilsynelatende enkle, men stadig skiftende, duvende og suggestive scenebilde gir Kari Gravklev en overbevisende visuell framstilling av det perfide og lumske hoffmiljøet. Per Kjerstad har tidligere utmerket seg med flere sterke rolletolkninger på Hålogaland Teater, og debuterer på Det Norske som en romantisk, men også kompleks Don Carlos. Nicolai Cleve Broch er den glødende idealisten som blir fanget av sitt eget spill, mens Kirsti Stubøs stolte og lidenskapelig dronning står i spennende kontrast til Gjertrud Jynges onde og treske Eboli. Sverre Bentzens tolkning får fram Kongens mangslungne og komplekse karakter, og Morten Espeland og Espen Løvås er begge skikkelige skurker. Og denne gangen er det ikke noe å si på skuespillernes diksjon. Godt er det, ellers ville det blitt komplett umulig å følge den mangslungne, men korthugne teksten.

Denne anmeldelsen sto i Klassekampen mandag 15. mars