Siste kritikker:

Skjønnhet står for fall

Det Norske Teatret, Scene 2: «Den stygge»

Av Marius von Mayenburg Oversatt av Jørgen Norheim Regi: Yngve Sundvor Scenografi: Olav Myrtvedt I rollene: Svein Tindberg, Ståle Bjørnhaug, Svein Roger Karlsen og Charlotte Frogner

«Den stygge» er både et grovkornet lystspill og en skarp samfunnskritikk.

Marius von Mayenburg er en av de altfor få ikke-norske samtidsdramatikere som har fått flere stykker oppført på norske scener. I 2001 satte Nationaltheatret opp «Flammefjes» og i 2003 «Det kalde barnet» mens Rogaland Teater spilte «Øyelys» i fjor, og fredag hadde Det Norske Teatret premiere på «Den stygge». Mens de to første var krasse angrep på den moderne familien, og «Øyelys» en «psykologisk thriller», er «Den stygge» noe så sjeldent som en skarp samfunnskritikk formet som et grovkornet lystspill med klare farsetrekk.

Lette har oppfunnet «en sterkstrøms-stikkontakt med innebygd overslagssikring», og ser fram til å presentere oppfinnelsen sin på en kongress i Sveits. Brått får han vite at det likevel ikke er han som skal foreta presentasjonen, men hans assistent Karlmann. Lette forlanger en forklaring. Sjefen nøler, men sier det til slutt rett ut: Lette er for stygg til å representere firmaet. Forskrekket går det opp for Lette at kona Fanny aldri ser rett på ansiktet hans, bare titter inn i hans venstre øye, og til slutt innrømmer hun at han jo er «ubeskrivelig stygg», men at hun elsker ham likevel. Da oppsøker Lette en plastisk kirurg som skaffer ham et helt nytt ansikt. Lette blir så flott og attraktiv at sjefen gir ham alle representasjonsoppdrag, og ikke bare er kona helt vill etter ham, hver gang han holder foredrag står minst 25 damer i kø utenfor garderoben. Han kan bare velge og vrake. Men så skjønner kirurgen at han sitter på en gullgruve. Snart går annen hver mann i byen rundt med Lettes ansikt. I panikk prøver Lette å vende tilbake til sitt egentlige jeg. For sent…

Under den absurde og komiske handlingen driver Marius von Mayenburg treffsikkert gjøn med en rekke tendenser i dagens moderne samfunn. Vi ler og morer oss over vittige replikker og usannsynlige, komiske opptrinn, men det karikerte bilde som tegnes både av vår overdrevne fiksering på kropp og utseende, og av mulighetene fremskrittet gir oss til å etterligne våre ikoner, er i virkeligheten skarpsynt og skremmende. Satiren rammer også vår tids konformitetspress, den vellykte kapitalistens forkjærlighet for det utvendig vellykte – for ikke å snakke om vårt nærmest narsissistiske lykkebegrep.

Marius von Mayenburg har presisert at fire skuespillere skal fylle alle rollene: Den stygge (Svein Tindberg) er det eneste som spiller seg selv fra begynnelse til slutt. Ståle Bjørnhaug er både bedriftsleder og kirurg, Charlotte Frogner er kone, sykesøster og 73-år gammel bedriftsleder som har holdt seg ung og vakker takket være gjentatte kirurgiske inngrep, mens Svein Roger Karlsen både er Lettes kollega og assistent, og den gamle damens homofile sønn. De fire skuespillerne behersker den komiske sjangeren med briljans, og takket være spillets fine nyanser, klarer vi å følge med uten større problemer etter hvert som personene nærmest umerkelig glir ut og inn av hverandre.

Yngve Sundvors regi fremhever komediens rytme, og skaper en fin progresjon fra åpningsscenens normalitet til sluttens totale kaos der til og med kopimaskinen løper løpsk. For øvrig et vellykket poeng. Olav Myrtvedts hverdagslige, svært så realistiske scenografi er en effektiv påminnelse om komediens realistiske utgangspunkt, og skuespillerne håndterer den energisk og med sikker komisk effekt.

«Den stygge» er blitt en fornøyelig forestilling som i beste klassisk tradisjon benytter den burleske komediens enkle og effektive virkemidler for å oppnå sitt mål: Å mane et uforvarende publikum til ettertanke.

Denne anmeldelsen sto i Klassekampen mandag 22. mars