Siste kritikker:

Jo, kvinner kan!

Litteraturhuset: «I morgen var jeg alltid en løve»

- monolog for tre kvinner - Av Arnhild Lauveng Dramatisering og regi: Anne Karen Hytten Koreografi: Nina Harte Med Ulla Broch, Anne E Kokkin og Marte Stolp

Det står nesten bare kvinner bak «I morgen var jeg alltid en løve», en gripende og oppmuntrende fortelling om ukuelig livsvilje.

Litteraturhuset var selv arrangør for «Ørkenstormer» som ble vist for siste gang mandag etter å ha spilt for 15 utsolgte hus. Onsdag var det ny urpremiere i Wergelandssalen, igjen uten en ledig plass å oppdrive, og arrangør denne gangen var Løveprosjektet.

I vårt høyteknologiske 2010 er det interessant at folk strømmer til en sal som ikke er ment som en scene, for å se forestillinger der innholdet er langt viktigere enn formen. Riktignok står det sterke profesjonelle scenekunstnere bak begge oppsetningene, men her er de mer opptatt av å bruke sin spesielle kompetanse til å formidle et budskap enn til å dyrke kunsten for kunstens skyld. At scenekunsten også i dag har rom for dette hevdvunne og tradisjonsrike uttrykket, tolker jeg som et tegn på at ingen annen kommunikasjonsform enn nettopp teatret kan gi publikum en like direkte og levende opplevelse.

Regissør Anne-Karen Hytten har selv dramatisert Arnhild Lauvengs selvbiografiske «I morgen var jeg alltid en løve». Faren hennes døde av kreft før hun fylte sju, og gjennom hele grunnskolen opplevde hun seg som et ensomt og ulykkelig mobbeobjekt. Da hun ble 17 år, sviktet virkelighetsoppfatningen hennes. Hun fikk diagnosen kronisk paranoid schizofren, og vandret ut og inn av psykiatriske institusjoner i ti år. Hun var regnet som et håpløst tilfelle. Gang på gang truet sykdommen med å ta overhånd, hun var selvskader og sto flere ganger i fare for å begå selvmord, men hun ga aldri opp: Selv om hun «levde sine dager som sau … i morgen var (hun) alltid en løve».

Det utrolige skjedde: Hennes ukuelige livsvilje seiret. Fire år etter sitt siste institusjonsopphold avla hun i 2003 embetseksamen i psykologi ved Universitetet i Oslo. I dag er hun symptom- og medisinfri, hun arbeider som psykolog og foredragsholder, og har skrevet flere bøker. På urpremieren ble det en sterk opplevelse da hun kom ned på scenen, og hilste på ensemblet.

Anne-Karen Hytten har kalt sin dramatisering «monolog for tre kvinner», og de tre skuespillerne – Ulla Broch, Anne E Kokkin og Marte Stolp – har stadig vekslende roller. Det er dramatisk vellykket å la de tre fremstille ikke bare de ulike sider ved Arnhild Lauvengs schizofrene personlighet, men også de hun møter på sin vei, overbevisende sett gjennom hennes øyne - moren og søsteren, mobbende jevnaldrende, etter hvert leger, sykepleiere og andre helsearbeidere, ja med lystig og lekent kroppsspråk blir Ulla Broch til og med til den sprelske hunden Arnhild skaffer seg for å unngå ensomheten. Regi og tekstinstruksjon gir forestillingen en poengtert rytme, og Nina Hartes enkle, men presise koreografi skaper inntrykk av en stilisert drømmevirkelighet.

I disse tider hvor feminisme og kvinnesak igjen stilles på dagsorden, er det en glede å konstatere at «I morgen var jeg alltid en løve» er et prosjekt med sterk kvinneprofil. Riktignok står det menn bak musikk (Åsmund Feidje) og lysdesign (Stefan Dombek), men fra produsent Nora Ibsen til fotograf Beathe Schieldrop er alle de øvrige kvinner. Dermed blir denne hyllesten til en modig kvinnes ukuelige livsvilje et gripende og sterkt bevis på at jo, vi kvinner kan.

Denne anmeldelsen sto i Klassekampen fredag 26. mars