Norsk-amerikansk Fosse
Det Norske Teatret, Prøvesalen, "Winter", gjestespill
Av Jon Fosse
Oversatt av Lene Pedersen
Regi: Janne Halleskov Kindberg
Showdesign: Ray Woodbury
Musikk: Gabrial McNair
Med Lene Pedersen og Espen Reboli Bjerke
Foruten å spille hovedrollen i «Winter» er Lene Pedersen forestillingens produsent. Men det er flere grunner til at det er en imponerende kvinnelig prestasjon.
I disse dager gjester norskfødte Lene Pedersen teatret med sin, og danske Janne Halleskov Kindbergs, tolkning av Jon Fosses «Winter». For vel halvannet år siden, i august 2008, hadde oppsetningen premiere i Los Angeles, nærmere bestemt i de sagnomsuste Culver Studios, der «Tatt av vinden» ble tatt opp like før krigen.
Lene Pedersen er forestillingens produsent, hun har selv oversatt Fosses tekst, og hun spiller Kvinnen i stykket. Hun kommer opprinnelig fra Andørja i Ibestad kommune, og ble norsk Miss Universe i 1991. Hun fullførte sin skuespillerutdannelse i Los Angeles i 2001, og har siden vært aktiv både som teater-, film- og TV-skuespiller. «Winter» er hennes prosjekt, og det var første gangen stykket ble satt opp i USA. For Charles McNulty, som anmeldte forestillingen for Los Angeles Times, er«Fosse ikke bare en stilmessig etterkommer av teatermodernistene, han skaper også et helt eget dramatisk mønster. Et tradisjonelt publikum vil kunne finne ham frustrerende elliptisk, men her er det en strukturell eleganse som burde ha appell til alle med overbærenhet for lyrisk ettertanke».
I «Vinter» møtes en gift forretningsmann og en lettlivet kvinne tilfeldigvis i en park. Kvinnen er tydelig beruset, hun vil ikke la Mannen i fred, men hun legger så hemningsløst an på ham at det er vanskelig å ta hennes seksuelle tilnærmelser helt alvorlig. Hvorfor Mannen ikke bare går sin vei, er ikke helt lett å skjønne, men han velger å bli, og da Kvinnen omtrent ikke er i stand til å stå på beina, føyer han henne, og tar henne med seg på hotellrommet. Dette møtet blir skjebnesvangert, i første omgang for ham, men etter hvert også for henne.
I Lene Pedersens «Winter» er scenen tom bortsett fra noen hvite klosser som både er parkbenk og hotellrom. Skiftende videoprojeksjoner ledsager scenene og utdyper stemningene: Parken symboliseres av en hvit steinbenk i et stivnet vinterlandskap, hotellrommet av storbyens høyhus med blinkende lys, mens åpnings-og sluttbildet bare er hvit snø som stille og uopphørlig daler ned mot en svart bakgrunn. Det visuelle uttrykket, men også musikken og det ledsagende lydbildet, fungerer meget godt, og understreker det dunkle og gåtefulle i selve handlingsforløpet.
Den danskfødte regissøren for «Winter», Janne Halleskov Kindberg, viser stor respekt for Fosses tekst. I Los Angeles ble Mannens rolle tolket av Terje Skonseng Naudeer, og Los Angeles Times mente at han i de første scenene hadde vanskelig for å overbevise om at Mannen ikke bare ville gått sin vei i åpningsscenen, men at «spillet hans blir sikrere når Mannen vet hva han er ute etter». Det samme kan man si om Espen Reboli Bjerkes tolkning, og selv om Bjerke uventet har overtatt rollen etter Jørgen Langhelle, tyder det til tider manglende samspillet mellom Mannen og Kvinnen på at instruktøren har hatt problemer med fullt ut å forstå Mannen, og dermed med å gi ham det nærværet og den betydningen som teksten krever.
Lene Pedersen tolkning er langt mer nyansert, og skikkelsen gjennomgår en grunnleggende forandring fra hun ruset og ustø kommer vaklende inn i første scene, til hun, noen dager senere, elegant og overlegent selvsikker gjør sin entré i parken. De to siste scenene der Kvinnen hele tiden holder en viss distanse, er de mest overbevisende. Det skyldes rett og slett at Lene Pedersen er så høygravid at uansett hvor mye jeg forsøker, klarer jeg ikke å se bort fra det. Dermed blir hennes voldsomme seksuelle utspill overfor en ukjent mann i de to første scenene enten perverst tvetydige eller fullstendig usannsynlige. Og etter å ha sett videoklipp fra den amerikanske forestillingen er jeg tilbøyelig til å mene at når det her er vanskelig å tro på den intense erotiske spenningen mellom han og henne, skyldes det faktisk hennes tilstand. Men den gjør også forestillingen til en på flere vis beundringsverdig kvinnelig prestasjon!
Denne anmeldelsen sto i Klassekampen torsdag 15. april
Publisert: 16.04.10
av
IdaLou Larsen
| Så fantastisk bra, Er så lei for at asken hindert oss fra å komme fra Tromsø til Oslo. Håper det byr seg en sjangse senere til å få se min kjære datter spille winter. |
