home

Veldreid komedie

Nationaltheatret, Hovedscenen: «Blodig alvor»

Av Yasmina Reza Oversatt av Christina Mediaas Bearbeidelse og regi: Kjetil Bang-Hansen Scenogafi: John-Kristian Alsaker I rollene: Gisken Armand, Kim Haugen, Ågot Sendstad og Mads Ousdal

Først og fremst er «Blodig alvor» vittig og vellykket underholdningsteater

Yasmina Reza slo igjennom internasjonalt med komedien «Kunst» som i 1998 fikk den høythengende Tony Award for årets beste stykke, en pris som visstnok ikke tidligere var blitt gitt til en ikke-amerikansk dramatiker. I 2009 mottok hun prisen igjen, denne gangen for «Le Dieu du Carnage » (Blodbadets Gud), som «Blodig alvor»heter på fransk. Etter urpremieren på Schauspielhaus i Zürich i 2007 er stykket blitt spilt med stor suksess både i Europa og i USA.

Historien er enkel: Veronika og Mikkel Dahl har invitert Annette og Arvid Reistad på en kopp kaffe. De to ekteparene har aldri truffet hverandre før, men sønnene deres går på samme skole, og under en krangel har Ferdinand Reistad slått ut to tenner på Bror Dahl med en stokk. De to guttungene er bare 11 år gamle, og Brors foreldre ønsker å drøfte saken med Ferdinands foreldre. Sosialt sett er de to ekteparene typiske representanter for den velstående og dannede middelklassen.
Det er Veronika Dahl som har tatt initiativ til møtet, og begge foreldreparene er opptatt av å forsvare sine barn. Dermed tar det ikke lang tid før dannelsen slår sprekker, og de fire ikke lenger klarer å legge bånd på sine aggresjoner. Her er stykkets alvorlige undertone: Under all sivilisert ferniss er menneskene til syvende og sist primitive og voldelige. Det interessante, og virkelig vellykte med «Blodig alvor» er at krangelen ikke først og fremst er mellom «motpartene», i stedet er det alle de undertrykte konfliktene mellom ektefellene som kommer opp til overflaten. De gyver løs på hverandre både i ord og handling, med det resultat at forvirringen blir total, og at det oppstår uventede sympatier på tvers av familiebåndene.
Slik det tydeligvis er blitt gjort overalt hvor stykket er satt opp, er handlingen også her lagt til lokale forhold, nå til Oslo med henvisninger til St.Hanshaugen, Steensparken, Grønland og Alnabru. John-Kristian Alsaker har med hell forvandlet hovedscenen til ekteparet Dahls elegante og postmoderne dagligstue, mens Kjetil Bang-Hansen både står for en utmerket replikk-instruksjon og har gitt komedien fart og rytme. Det er dramatikerens feil, og ikke regissørens, at åpningen oppleves som litt treig og faktisk ganske usannsynlig. Jeg grep meg i flere ganger å tenke at dette var «veldig teatralsk», til tross for at situasjonen i og for seg var realistisk nok. Men etter hvert som det absurde tar overhånd, og det gjør det heldigvis forholdsvis snart, virker paradoksalt nok situasjonen langt mer troverdig. Gags’ene funker glimrende, og de intelligente og vittige replikkene sitter som skudd.
Dette er godt gammeldags teater. Yasmina Reza er ikke så opptatt av sine personers psykologi, det avgjørende her er skuespillernes evne til å avlevere sine replikker med fynd og klem, timing, presisjon og ikke minst innlevelse. Det er en kunst ensemblet behersker til fulle. Gisken Armand er den intellektuelle og samfunnsengasjerte Veronika som nok er sin mann litt overlegen sosialt. Kim Haugen danser lenge etter hennes pipe, men ender med å gjøre opprør og fremstå som den enkle handlingens mann han er. Mads Ousdal er en selvgod og overlegen advokat som stadig må overbevise om hvor betydningsfull og uunnværlig han er, mens Ågot Sendstad er hans prektige hustru som har full kontroll, helt til hun uventet sprekker, og lar årevis med akkumulert raseri komme til overflaten. Strålende komediespill over hele linjen, og like strålende samspill. Det er en opplevelse å følge hver enkelts mimikk når de andre har ordet.
Selv om Yasmina Reza antyder en dypere dimensjon er «Blodig alvor» først og fremst en velspikret, klassisk salongkomedie med briljante og vittige dialoger som bærebjelke. Det er godt underholdningsteater, og stykkets fire personer fremstår som ganske stereotype representanter for sine miljøer, de samme miljøene som vi tilskuere tilhører. Vår fornøyelse blir ikke mindre av at vi med skrekkblandet fryd med jevne mellomrom kan kjenne oss igjen i de fire på scenen.
 
Denne anmeldelsen sto i Klassekampen mandag 19. april
Publisert: 19.04.10 av IdaLou Larsen Bookmark and Share

Din kommentar:

Kommentar:
Navn:
Alle feltene må fylles ut!
Blodig alvor

Blodig alvor

Mads Ousdal, Gisken Armand, Kim Haugen og Ågot Sendstad

Foto Sigurd Fandango

Blodig alvor

Blodig alvor

Gisken Armand og Kim Haugen

Foto Sigurd Fandango

Blodig alvor

Blodig alvor

Kim Haugen og Gisken Armand

Foto Sigurd Fandango

Blodig alvor

Blodig alvor

Gisken Armand, Mads Ousdal, Kim Haugen og Ågot Sendstad

Foto Sigurd Fandango