home

Reise til livets ende

Rogaland Teater; Intimscenen: «Verdens ende»

Av Astrid Saalbach Oversatt av Michael Evans Regi: Torkil Sansund Scenografi og kostyme: Dordi Strøm Med Mette Arnstad, Nina Ellen Ødegård, Glenn André Kaada, Gretelill Tangen og Mads Sjøgård Pettersen

På Rogaland Teater er «Verdens Ende» av Astrid Salbaach blitt et skummelt og fascinerende eventyr for voksne.

En blåkledd kvinne med trillekoffert og stor gyllen håndveske kommer til syne i inngangen som vi publikummerne nettopp har benyttet. Hun beveger seg litt usikkert på høyhælte sko, nøyaktig like blå som hennes øvrige antrekk. Det røde fløyelsteppet som stenger for scenen åpner seg, og vi befinner oss brått i en trolsk skoglysning med underlige forvridde dvergtrær i forgrunnen, i bakgrunnen et stille vann, grønne trær, myke fjellåser. Denne landskapsidyllen som også gir assosiasjoner til en svunnen tid er både romantisk og vemodig. På bakken sitter en uflidd jente, noe ved henne minner om det greske fabeldyret Kentaur, halvt hest og halvt menneske. Intenst, nesten panisk, forteller den blåkledde at hun er flyvertinne, nå på vei hjem. Men hun har gått seg vill, aner ikke lenger hvor hun befinner seg. Kan ungjenta hjelpe? Ja, svarer hun, og snart galopperer hun av gårde, så raskt at den litt eldre kvinnen har vanskelig for å holde følge.
Slik starter Astrid Saalbach sin skildring av flyvertinnen Xenias underlige ferd til Verdens ende. I halvannen time – dessverre avbrutt av en helt overflødig tjue minutter lang pause som brutalt bryter illusjonen – følger vi hennes møter med de underlige vesenene som holder til i det vrengebildet av verden der Xenia nå er havnet: en brutal ung gutt, som uforvarende rir i hjel den unge hestejenta, en profesjonell hore med et ansikt så vanskapt at det ikke lenger har menneskelige trekk, og gavmildt strør om seg med nyfødte barn til alle som vil ha. Slik får Xenia oppfylt drømmen hun lenge har båret på, og som hun trodde tiden hadde løpt fra, nå som hun har passert 40: Hun blir mor til lille Perle. Ikke nok med det: uventet får hun oppleve en altoppslukende erotisk kjærlighet med den brutalt infantile Ka, som regjerer despotisk over en gammel mor som oppsøker umenneskelige lidelser for å kunne holde seg ung og vakker, og en søster med blodige stumper i stedet for bein. Denne unge jenta er for øvrig bare en utgave av de fire, på hver sin måte vanskapte ungjentene Xenia møter, for som en av dem forklarer, de er menneskeskapte kloninger, «stadier på vei» mot den fullkomne kvinnen som en gang skal redde verden fra krig og elendighet.

«Verdens ende» har ingen «handling» i ordets egentlige betydning. Xenia beveger seg i et forvridd mareritt der ulike spor stadig viser tilbake både til allmenne begivenheter -11.september, autoritære diktatur-regimer, skremmende medisinske forsøk - og til Xenias like allmenne, men private forestillinger – drømmen om ett barn, den paniske frykten for å eldes. Slik er stykket solid forankret i en gjenkjennelig virkelighet, samtidig som Salbaach har gitt det en gåtefull form som overskrider virkelighetens begrensninger.
På Det Norske Teatret i fjor samarbeidet regissør Torkil Sansund og scenograf Dordi Strøm med stort hell om Arne Lygres «Så blir det stilt». Sammen har de nå skapt en sterk og innsiktsfull tolkning av «Verdens ende». Det visuelle scenebildet, på en og samme tid velkjent og faretruende fremmed, skaper rammen om dette skremmende eventyret, og med sin finstemte tolkning av avslutningsscenen tydeliggjør Toril Sandsund den tynne logiske tråden som vikler seg gjennom stykket. Musikken, som er hentet fra alle verdens kanter, understreker og underbygger handlingen, men på en nesten umerkelig måte, den føyer seg inn i det som skjer og blir en integrert del av det teatrale univers.
Alle skuespillerne er glimrende: Mette Arnstad er den søkende og forvirrede Xenia, Nina Ellen Ødegård de fire gåtefulle jentene, mens Glenn André Kaada er en voldsomt utagerende elsker, og Mads Sjøgård Pettersen en tilsynelatende råtøff, men i bunn og grunn livredd unggutt. Gretelill Tangen skaper en minneverdig skikkelse av den skjønnhets- og ungdomsdyrkende moren som brått forvandler seg til en forhutlet gammel kone når sønnen dør.
På Rogaland Teater er oppsetningen av «Verdens Ende» blitt sesongens mest foruroligende, fascinerende og samtidig skremmende teateropplevelse.

 

Denne anmeldelsen sto i Klassekampen mandag 26. april under tittelen "Tilbake til mytene"
 

Publisert: 28.04.10 av IdaLou Larsen Bookmark and Share

Din kommentar:

Kommentar:
Navn:
Alle feltene må fylles ut!
Verdens ende

Verdens ende

Mette Arnstad i Dordi Strøms mytiske eventyrlandskap

Foto Emile Ashley

Verdens ende

Verdens ende

Mette Arnstad i forgrunnen. Til venstre Nina Ellen Ødegård som den heslige horen

Foto Emile Ashley

Verdens ende

Verdens ende

Foto Emile Ashley