Siste kritikker:

Bjørnson er ikke død!

Nationaltheatret, Hovedscenen: «Bjørnson i 100!»

Regi og konsept: Per-Olav Sørensen Videoanimasjon og grafikk: Torbjørn Lunggren og Jan Martin Vågen Scenografi: Pavel Dobrusky Med blant andre: Per Christian Ellefsen, Kjersti Elvik, Herborg Kråkevik, Lisa Tønne, Georg Apenes, Erika Lemay (Canada), Familie Flöz (Tyskland)

Nationaltheatret feiret Bjørnson med en spenstig, ukonvensjonell og vital gallaforestilling.

For 100 år siden døde Bjørnstjerne Bjørnson, Norges mest allsidige og mest samfunnsengasjerte forfatter og dramatiker. Merkelig nok skal ingen av våre tre nasjonalteatre ha planer om å sette opp noen av hans dramaer, til tross for at tematikken i flere av dem er både aktuell og kontroversiell. I vår regiteatertid skulle alt ligge til rette for å tilpasse hans kanskje noe gammelmodige form til et moderne uttrykk, det beviste Teatret Vårt nylig med tyske Uwe Cramers interessante, om ikke helt vellykte tolkning av «Over Ævne II».
På Bjørnsons dødsdag lørdag hedret Nationaltheatret ham med «Bjørnson i 100!» som regissør Per-Olav Sørensen i programmet betegner som «en scenegalla». Det er bare å beklage at en «scenegalla» per definisjon er en engangsforestilling. Mange ville kunne hatt både glede og nytte av denne originale og treffende aktuelle hyllest til Bjørnson.
Per-Olav Sørensen skriver i programmet at «det vil nesten være en forbrytelse mot Bjørnsons minne ikke å forsøke å være like uberegnelig som mannen selv», og forestillingens dramatiske fart og spenning skyldes nettopp at den stadig overrasker med skiftende og uforutsigbare perspektiv. Samtidig holder den fast på en overordnet tanke: Å vise at Bjørnson langt fra å være gammeldags og uinteressant i dag, slik enkelte har hevdet, tvert imot kan være et viktig og nyttig korrektiv til vårt snusfornuftige og på mange måter konformistiske samfunn. Det ble for eksempel innlysende da Georg Apenes ironiserte over overvåkingssamfunnets begrensinger av den enkeltes frihet, eller da stand-up komiker Lisa Tønne, forkledd som fremmedkulturell rapper, i en overdådig monolog, på gebrokkent norsk respektløst og infamt drev gjøn, ikke bare med Ja vil elsker, men med flere av våre nasjonale klenodier. Et satirisk innslag som sikkert forarget noen, men som var et av gallaens høydepunkter.
Et stort pluss var det at Per-Olav Sørensen stadig etablerte en forbindelse mellom sakene Bjørnson glødet for og vår tid, f.eks. ytringsfriheten og karikaturstriden, eller når Kjersti Elvik i beste klassisk stil deklamerte «Bergljot» til storslått orkesterakkompagnement samtidig som bildet av Einar Tambarskjelve langsomt ga plass til fotografier av dagens norske styrker i Afghanistan, ledsaget av sitater fra Barack Obamas Nobeltale. En dristig og utfordrende sammensmelting.
Den mer «klassiske» og velkjente Bjørnson ble heller ikke glemt. Herborg Kråkevik sang til bilder fra filmen «Størst av alt», bygget på Bjørnsons «Fiskerjenten», vi fikk høre «Nu takk for alt i fra vi var små», «Han tvær over bænkene hang», og se sjarmerende bilder fra den svenske 1919-filmversjonen av «Synnøve Solbakken». Et originalt søkelys ble også rettet mot Bjørnsons vitale og mangfoldige kjærlighetsliv. Hans og Karolines livslange intense forhold ble levendegjort gjennom brevene hun skrev til ham, fabelaktig illustrert av en erotisk dristig dansesekvens fremført av kanadiske Erika Lemay, tidligere solist i Cirque du Soleil, som senere ga en like mesterlig visuell framstilling av Bjørnsons lidenskapelige forhold til Rosalinde Thomsen.
Den ukrainske sandkunstneren Ksenyia Simonova og den tyske Familie Flöz brakte med stort hell innovative scenekunst-uttrykk inn i Nationaltheatrets tradisjonelt mer konservative univers, et burlesk høydepunkt var barnet Bjørnsons utrettelige kamp for å komme seg opp på et bord, en kamp han naturligvis til slutt vant suverent. Familie Flöz sto også for sluttens opptrinn der de som en gang kaltes De fire store – Ibsen, Bjørnson, Kielland, Lie – enstemmig nektet å forsvinne.
Den velspilte forestillingen var også en visuell fryd. Enkelte opptrinn trakk nok litt i langdrag, og var gallaen blitt strammet inn til 100 minutter som opprinnelig bebudet, hadde den vært 100 prosent vellykket. Men gledelig er det at Nationaltheatret er i stand til å skape en så levende, ukonvensjonell og riktig forestilling. Så får man håpe at den også vil bringe Bjørnsons tilbake til vårt norske samfunn. Han trengs.

Denne anmeldelsen sto i Klassekampen mandag 26. april under tittelen "Gjensyn med Bjørnson"