home

Poetisk fabel om kjærlighet

Visjoner Teater, Grand Hotel «La maladie de la mort»

Av Marguerite Duras Oversatt av Kjell Helgheim Instruktør: Tone Gotschalksen Billedkunst: Gabrielle Kielland Med Juni Dahr og Lars Øyno

Juni Dahr og Lars Øyno inviterer til en intens og nyansert tolkning av en gåtefull fransk tekst.

I Frankrike har Marguerite Duras (1914-1996) et stort navn som forfatter, men hun er også kjent for sitt samarbeid med filmskapere. Peter Brooks filmversjon av romanen Moderato Cantabile innledet den franske «nye bølgen», og Duras skrev blant annet manus til Alain Resnais’ klassiker «Hiroshima min elskede». Flere av hennes romaner er oversatt til norsk, men den eneste som oppnådde en større leserkrets var den prisbelønnede selvbiografiske Elskeren (L’amant) fra 1984.
«La Maladie de la mort» eller i Kjell Helgheims gjendiktning «Den sykdommen som heter døden» er ingen roman, heller en lang novelle. Marguerite Duras mente selv at teksten kunne overføres til scenen: «Den unge kvinnen … bør ligge i en seng med hvite laken midt på scenen. Hun kunne kanskje være naken. En mann bør vandre rundt henne mens han forteller historien. Kvinnen vil fremsi sin tekst fra hukommelsen (…) mens mannen leser opp sin.» Robert Wilson satte opp «La Maladie de la mort» i 1997, og i disse dager spilles teksten i Strasbourg.

«La Maladie de la mort» er en underlig og gåtefull historie, og da den ble utgitt, vekket den harme hos franske homoseksuelle som tolket den som et angrep på deres legning. En mann som ikke tidligere har hatt noe seksuelt forhold til kvinner, betaler en ung og vakker kvinne for at hun skal tilbringe et visst antall netter sammen med ham på hans hotellrom. Han «vil prøve, gjøre et forsøk, bli kjent med det, venne (seg) til denne kroppen, disse brystene, denne parfymen, denne skjønnheten… (…)prøve, prøve mange dager kanskje. Kanskje mange uker. Kanskje i hele (sitt) liv. Prøve … å elske».
Hotellrommet vender ut mot havet, og mens bølgene slår mot stranden, følger vi hans famlende forsøk på å bli kjent med det fremmede, det han aldri før har tenkt seg å oppleve: sex med en kvinne. Hun ligger på sengen i all sin deilighet, for det meste sover hun, men hun gir seg uhemmet hen til den erotiske nytelsen han mer eller mindre bevisst skaffer henne, han som bare vil at hun skal «føye seg etter (ham), etter (hans) vilje, underkaste seg (ham), slik bondekonene gjorde når de lå dødstrette på låven etter innhøstingen og lot mennene komme til seg». Men iblant snakker hun, og snart slår hun fast at han er «rammet av den sykdommen som heter døden», den manglende evnen til å elske et annet menneske.
Til slutt klarer han å fullbyrde elskovsakten: «Du gjør det. Du tar. Nå er det gjort», sier kvinnen. Når han våkner er hun ikke der lenger. Hun er borte. For alltid, og selv om han nå kanskje vil lete etter henne «på strendene, på terrassene, i gatene», vil han aldri finne henne igjen, for «i dagslyset gjenkjenner han ingen». Han kjenner jo bare hennes kropp, og Duras konkluderer med at han «har … opplevd denne kjærligheten på den eneste måten som er mulig for (ham); (han) mistet den før den oppsto».
Mye av kraften og styrken i den gåtefulle fortellingen ligger i Duras’ poetiske og personlige stil. Hennes bevisste språkbruk gjør det til en utfordring å overføre den subtile og presise teksten til et likeverdig norsk – alene Duras’ bruk av det hypotetiske kondisjonalis gir setningene en annen valør enn det norske «kanskje», men Kjell Helgheim gjør helt rett: det gis ingen annen mulighet. Hans gjendikting er imponerende trofast mot nyansene og atmosfæren i originalen.
Juni Dahr og Lars Øyno gestalter Mannen og Kvinnen. Med en stillferdig og uteatralsk intensitet levendegjør de tekstens voldsomme, men egentlig stadig uforløste erotiske spenning, og samspillet mellom dem er sterkt, presist og finstemt. Men som helhet er den knappe timen like mye en sterk poetisk opplevelse som den er teater – og så vel stykkets språk som dets psykologi ligger nok mange nordmenn ganske fjernt.
Morsomt er det at Grand Hotel på premieren uttrykte sin glede over å ta imot forestillingen: Visjoner Teater som også tidligere har valgt virkelighetstro omgivelser til sine oppsetninger, lar «La Maladie de la mort» utspille seg i en hjørnesuite på Grand. Men instruktør Tone Gotschalksen følger for øvrig ikke Duras’ egne sceneanvisninger: Vi får aldri se sengen med de hvite laknene, og Juni Dahr vandrer like frimodig og velkledd omkring som Lars Øyno.


Denne anmeldelsen sto i Klassekampen onsdag den 28. april












 

Publisert: 29.04.10 av IdaLou Larsen Bookmark and Share

Din kommentar:

Kommentar:
Navn:
Alle feltene må fylles ut!
La Maladie de la Mort

La Maladie de la Mort

Lars Øyno og Juni Dahr