home

Kvelende institusjonsvarme?

Som ansvarlig for en "guidet tur" gjennom Nationaltheatret, ble Trine Falch, tidligere medlem av den banebrytende performancegruppen Baktruppen, skuffende veloppdragen og tradisjonell. Og det kan da ikke ha vært meningen?

I Norge var det lenge en nærmest uoverstigelig kløft mellom institusjonsteatrene på den ene siden og de frie sceniske gruppene på den andre. Men litt etter litt skjedde det en tilnærming. De frie gruppene, som var, og nok fremdeles er, mer internasjonalt orientert enn institusjonene, brakte hjem interessante og innovative impulser, og etter hvert ble kløften mindre. I de senere årene har for eksempel Teater Ibsen, Agder Teater og Rogaland Teater med hell samarbeidet med Tore Vagn Lid og Transiteatret i Bergen, Trøndelag Teater med Cirka Teater, og Den Nationale Scene og Sogn og Fjordane Teater med Bergen Prosjektteater.
På Nationaltheatret inviterte teatersjef Ellen Horn i 1998 performance-gruppen Baktruppen til å gjeste Ibsenfestivalen med sin «Super Per», en utradisjonell «Peer Gynt»-versjon. Da Eirik Stubø ble teatersjef, innledet han et samarbeid med Camilla Martens og Toril Goksøyrs performanceduo som mellom 2007 og 2009 skapte fem spennende produksjoner, tre på Torshovteatret, og to på Amfiscenen. Også i Eirik Stubøs sjefsperiode laget Sons of Liberty den høyst eksperimentelle «Swamped in sensation» på Torshovteatret.
Hanne Tømta overtok sjefsstolen på Nationaltheatret 1. januar 2009, og torsdag 29. april var det urpremiere på hennes første ikke-institusjonelle prosjekt, «National Special». Det er skapt av Trine Falch. Hun var i mange år medlem av performancegruppen, Baktruppen, men i den senere tid har hun laget egne forestillinger. «Teaterhistorien – død og/eller levende, en hypertekstuell tragedie» har vært vist i litt ulike versjoner både på Black Box Teater i Oslo og på Hålogaland Teater i Tromsø. På sin hjemmeside skriver Nationaltheatret – kanskje litt overlegent? ¬– at Trine Falch «nå er … invitert inn i den institusjonelle varmen for å speile hva vi holder på med her. Hun legger opp til en vandreforestilling, en guidet omvisning som skal få oss til å oppleve teatret og oss selv som publikum med friske øyne.»
Jeg fikk dessverre ikke sett Black Box-forestillingen, men jeg har hørt mye positivt om den, så jeg så fram til å oppleve Trine Falch på Nationaltheatret. Kanskje jeg hadde spent forventningene for høyt, eller kanskje har de rett, de som hevder at frie scenekunstnere iblant mister noe av sin genuine kraft nettopp i møte med den «institusjonelle varmen». I alle fall ble «National Special» en skuffelse.
I flokk og følge vandret vi, i dette tilfelle åtti prosent middelaldrende, velkledde borgerlige kvinner, nettopp det typiske Nationaltheater-publikummet som Trine Falch treffende beskriver litt senere, inn i teatret via de ansattes inngang, og opp til administrasjonsfløyen der vi benket oss i møtesalen. Her holdt Trine Falch en knapp halvtimes «forelesning» over teatrets historie, fra tragedien oppsto av sangen som ledsaget ofringen av en geitebukk under Dionysos-festene i Hellas, til scenekunsten fikk fotfeste i Norge. Kanskje fordi hun ønsket å unngå å bli pedagogisk kjedelig, ble intet av dette fortalt i klartekst, og fremstillingen ble derfor ganske ullen. Forvirrende var det også at Falch stadig henvendte seg til den dyktige og sjarmerende suffløren, Wenche Blix Rudi. Var dette et forsøk på å spille på teatralitet – eller glemte hun rett og slett teksten?
Fra møtesalen vandret vi til maskerommet, der Trine Falch tok for seg Nationaltheatrets historie, fremdeles uten en konkret henvisning til personer eller oppsetninger, Derfra ned til den historiske skuespillerfoajeen. Her overtok Lars Wikdahl som begynte på teatret i 1960, og det ble den morsomste og mest levende delen av forestillingen. Til slutt endte vi på selve hovedscenen og opplevde den rituelle ofringen av geitebukken Trine Falch.
Hensikten med denne illustrerte teatervandringen er god. Men bortsett fra en del sarkastiske bemerkninger om Nationaltheatrets borgerlige – og bornerte? – publikum, og noen spydigheter om tidligere, og nåværende, teatersjefer, var «National Special» skuffende veloppdragen og ukontroversiell. Å vandre bak kulissene, se teaterhuset fra innsiden, er spennende i seg selv. Men det holder ikke i halvannen time.

Denne kommentaren sto i Klassekampen mandag 3. mai

Publisert: 03.05.10 av IdaLou Larsen Bookmark and Share

Din kommentar:

Kommentar:
Navn:
Alle feltene må fylles ut!

Kommentarer (3):

Helga11.05.10 09:01
Lurer på om du har misforstått? For det første: Suffløren spiller en rolle, i likhet med inspisienten og publikumsverten. For det andre: Det du oppfattet som en forelesning i møterommet, var ikke en forelesning, men en forestilling. Gå å se forestillingen en gang til, med dette i tankene, kanskje du får en annen opplevelse av den?
Helga11.05.10 08:45
Lurer på om du har misforstått? For det første: Suffløren spiller en rolle, i likhet med inspisienten og publikumsverten. For det andre: Det du oppfattet som en forelesning i møterommet, var ikke en forelesning, men en forestilling. Gå å se forestillingen en gang til, med dette i tankene, kanskje du får en annen opplevelse av den?
IdaLou Larsen, redaktør for idalou.no06.05.10 21:35
Et beklagelig feil! Anmelderen er blitt gjort oppmerksom på at "National Special" ikke er Hanne Tømtas første ikke-institusjonelle samarbeid. Tore Vagn Lids "Elephant Stories",som hadde premiere i fjor under Festspillene i Bergen, var en samproduksjon mellom Festspillene, Nationaltheatret og Transiteatret!
National Special

National Special

Foto Gisle Bjørneby

National Special

National Special

Trine Falch i maskerommet

Foto Gisle Bjørneby

National Special

National Special

Trine Falch og Lars Wikdahl

Foto Gisle Bjørneby

National Special

National Special

Trine Falch på Hovedscenen

Foto Gisle Bjørneby