«Vessia» Blues
Grenland Friteater, Norrønahallen: «Bråta», en bluesical
Tekst og regi: Lars Vik
Komponist og musikalskansvarlig: Guttorm Guttormsen
Scenografi og rekvisitter: Kjersti Posti Høgli
Med Geddy Aniksdal, Malin Bratlie, Lene Barth Aastad, Olav Hanto og flere
Bluesicalen «Bråta» som handler om skakke skjebner på livets skyggeside, befester Grenland Friteaters posisjon som byens eget teater.
Dagen før premieren på «Bråta» vedtok bystyret i Porsgrunn å bygge et nytt og hypermoderne kulturhus, Ælvespeilet, ved Østre brygge. Planene om å gjøre den gamle Norrønahallen og de utflyttede lokalene til Porsgrunds Porselænsfabrik på «Vessia» om til byens offisielle kulturhus, ble det dermed satt en stopper for. Men fra 23. til 27. juni i år blir Norrønahallen hovedarena for Porsgrunns Internasjonale Teaterfestival som arrangeres av Grenland Friteater. Som en uoffisiell start på festivalen hadde teatret fredag urpremiere på sin nye produksjon, bluesicalen «Bråta» med tekst av Lars Vik og musikk av Guttorm Guttormsen.
Så vidt jeg vet er det første gangen Grenland Friteater, en av våre eldste aktive frigrupper, produserer denne typen revypreget musikkteater, men teatret har tidligere satset – og lyktes med - spektakulære oppsetninger med bred appell, som «Flukten – Smuglere II» for to år siden, og på «Bråta»premieren var publikum begeistret med fra første stund, da Ådny (Geddy Aniksdal) entret scenen fulgt av orkestrets fem musikere, og forkynte sin store kjærlighet til det «sterke» kjønn.
Det er litt uklart hvor vi befinner oss, kanskje i en slags uoffisiell varmestue for samfunnstapere? Her er iallfall bar og fellesstue, og den umælende Proffen (Olav Hanto) som mekker med det meste, har både sovealkove og kjøkken. Skuespiller og scenograf Kjersti Posti Høgli har skapt et fantastisk scenebilde av all slags søppel og skrot, hele bakveggen består for eksempel av sammenpressede bilvrak.
Det viser seg raskt at Ådny ikke bare er svak for menn, hun er minst like glad i øl og annen alkoholholdig drikk. Det har hun til felles med de fleste som etter hvert vakler eller sjangler inn i lokalet, arbeidsløse, uføretrygdede tapere som alle er havnet på samfunnets skyggeside, og som overflodsnorge ikke lenger har bruk for. I tillegg møter vi en fallert gründer som er blitt offer for byråkratiets krav, en ensom eldre «frue» fra det bedre borgerskap som blir forstyrret av musikken, en sympatisk politimann og en velmenende religiøs budbringer. I den sentimentale slutten forenes de alle, og samles til et felles måltid i et scenebilde som minner om da Vincis fremstilling av Jesu siste måltid. Det politiske budskapet er enkelt og tydelig: Hos den grovkjeftede, fordrukne tapergjengen finnes den menneskelige varmen og det samholdet som vårt kalde, strømlinjeformede forbrukersamfunn ikke lenger ser seg råd til.
«Bråta» har ingen egentlig dramatisk utvikling. Samfunnskritikken, som det er mye av, er svært politisk korrekt, men springende og lite konsistent, og slik enkelte av personene er skildret, blir de ganske uklare, det gjelder for eksempel Catrine Hovlands Siw Anita og Olav Hantos Proffen. Men teksten har sin styrke i den vellykte lokale tilknytningen: Det var publikums reaksjoner på premieren et godt bevis på, og Vardens Helge Ottesen skriver at «det jeg opplevde sterkest ved «Bråta»-forestillingen var rett og slett følelsen av at dette kjenner vi alle igjen, vi som har vokst opp i Grenland». Naturligvis er mye av dette allment, i både budskap og form kan «Bråta» minne om Nationaltheatrets «Verdiløse menn», men her er selve grunnpilaren «grenlandsk». Det gjør nok at ganske mange poeng går en utenforstående hus forbi, og mens publikum jublet, opplevde jeg spesielt forestillingens første del som ganske langdryg og kjedelig. Men etter hvert lot jeg meg besnære av Guttorm Guttormsens glimrende musikk, og av både orkestrets Kåre Viruds og skuespillernes like glimrende framføring av de mange fengende og originale låtene. Lene Barth Aarstads Grusomt godt humør, Catrine Hovlands Tedans.ogKjersti Posti Høglis nydelige vise om Vårt trygge liv går årets Grand Prix-låter en høy gang.
Denne anmeldelsen sto i Klassekampen mandag 21.juni
Publisert: 22.06.10
av
IdaLou Larsen
