Fin start for Teater Innlandet

Teater Innlandet, Balkesalen på Billerud gard: "Storm og silke"

Av Elin Tinholt Komponist: Jon Balke Regi: Harald Hoaas Kostymer: Lise Søraune Med Nils Sletta, Elisabet Hagli Aars Bratsjist: Johannes Skyberg

Med "Storm og silke" forener Elin Tinholt kvinneperspektivet med det lokalhistoriske.

Hedmark Teater tilhører historien: 17. august erklærte kulturminister Anniken Huitfeldt det meget omdiskuterte Teater Innlandet for offisielt åpnet. Naturlig nok spiller det nye teatret sin første forestilling i Oppland, på Kapp ved Gjøvik, men Storm og silke spilles ikke i et vanlig teaterlokale eller i et kulturhus, den spilles i den gamle hovedbygningen på Billerud gard som Peder Balke 29 år gammel dekorerte med veggmalerier, som takk for støtten han hadde mottatt fra bøndene på Toten i sin ungdom.
Den gamle Peder Balke, i 1880-årene glemt av en samtid som aldri helt hadde anerkjent ham, er den ene hovedpersonen i Storm og silke, den andre er den unge malerinnen Signe Scheel, som på terskelen til en lovende karriere stadig tviler på sine evner.
Dramatikeren Elin Tinholt, fra Snertingdal like ved Gjøvik, er feministisk opptatt av tidligere tiders kvinneskjebner, og har skrevet både om Laura Kieler, Ibsens modell for Nora, og om Dagny Juell. Hun er også interessert i lokalhistorie: Hennes Direktøren, en spennende krønike over gründeren som utviklet Raufoss beskjedne patronfabrikk til en moderne forsvarsbedrift med tusen ansatte, ble satt opp i fabrikkens verkstedshall for et par år siden. Storm og silke gir henne muligheten til å forene kvinneperspektivet med det lokalhistoriske.
Her dikter hun opp et fiktivt møte mellom to kunstnere som så vidt vites aldri traff hverandre. Peder Andersen fra Helgøya kom fra meget fattige kår. Han begynte tidlig å male, og flyttet til Toten der han ble som en sønn i huset på gården Balke. Deretter utdannet han seg i Oslo og i Sverige, og hentet motiver til sin kunst fra sine mange reiser i Norge. Han oppholdt seg også i utlandet, Tyskland, Frankrike, England, til og med Russland. I sin levetid ble han ikke fullt anerkjent i Norge der Düsseldorf-malerne rådde grunnen. Hele sitt liv fortsatte han å male, men ble også sterkt samfunnsmessig og politisk engasjert. Det gikk opp og ned med hans økonomi, og i 1887 døde han som en ruinert mann.
I motsetning til Balke, tilhørte Signe Scheel embetsstanden. Hennes sorenskriver-far finansierte hennes utdannelse. Hun var elev hos Christian Krogh og studerte i Paris, der møtet med impresjonistene ble avgjørende for henne.
Mens Balke var opptatt av å tolke naturen og landskap, var det menneskene som interesserte henne, og mens han hadde et utrettelig pågangsmot og en voldsom energi, tvilte hun stadig på seg selv og var sykelig gjennom hele livet.
Elin Tinholt lar altså de to kunstnerne møtes i Balkesalen der den dødssyke gamle mannen er vendt tilbake til sine ungdomstrakter, mens Signe Scheel er kommet for nok en gang å se veggmaleriene hun så lenge har beundret. Den timelange samtalen mellom de to gir oss et innblikk i den lett hysteriske unge kvinnens tidstypiske problemer med å våge seg inn på en kunstnerkarriere, mens den gamle maleren med varme og forståelse øser av sin livsvisdom og sine erfaringer for å støtte og oppmuntre henne.

Det er det hele, og til tross for et par dødpunkter – litt for mange Signe Scheele-problemer, og litt for få fakta om Peder Balke – er samtalen interessant i seg selv, samtidig som den gir tilskueren lyst til å få vite mer om de to.
Peder Balkes tippoldebarn, komponist Jon Balke, tilfører forestillingen et spennende perspektiv. Gjennom hele stykket hører Peder Balke musikk, bratsjtoner som ofte er klagende og skjærende, iblant dødelig skremmende, en eneste gang lystig dansende. Han stritter imot dette påtrengende musikalske nærværet, som bare han opplever, og som gir Tinholts oppdiktede møte en ny dimensjon. Den understrekes av Harald Hoaas’ både presist realistiske og fabulerende replikkinstruksjon, glimrende ivaretatt av den erfarne Nils Sletta og den for meg ukjente Elisabet Hagli Aars. En fin start for Teater Innlandet.

Denne anmeldelsen sto i Klassekampen torsdag 26. august

 

Publisert: 27.08.10 av IdaLou Larsen

Din kommentar:

Kommentar:
Navn:
Alle feltene må fylles ut!

Kommentarer (2):

Christian J. v. Harling	02.09.10 11:43
Dette er en forestilling man kan være glad å ha fått med seg. Det er en teateropplevelse uten like. Nils Sletta og Elisabet Hagli Aars spiller sine roller meget bra. Ikke ett øye var tørt da forestillingen var over og jeg fikk en av mine største teateropplevelser. De som ikke har fått med seg denne forestillingen har virkelig gått glipp av noe stort!!!
Grethe Steensen	28.08.10 18:38
Hyggelig lesing for en stolt kultursjef!