home

Helhjertet Ibsenmassakre

Nationaltheatret, Hovedscenen: IbsenMaskin

Regi: Sebastian Hartmann Scenografi: Susanne Münzner Kostymer: Adriana Braga Peretzki Komponist: Steve Binetti Med Frøydis Armand, Anneken von der Lippe, Marianne Saastad Ottesen, Henrik Rafaelsen, Kai Remlov, Kjersti Botn Sandal, Ole Johan Skjelbred og Trine Wiggen

Ibsenfestivalen åpner i år med et helhjertet forsøk på å ta livet av Ibsens dramatikk

En dødssyk Osvald (Kjersti Botn Sandal) er på vei hjem til Norge i Sebastian Hartmanns fragmentariske og tilsynelatende usammenhengende streif gjennom Ibsens samtidsdramaer.
Langt framme på scenen en firkantet hvit konstruksjon. Åtte skuespillere stormer inn i tidsriktige kostymer. Syv av dem løper stadig inn, ut og rundt det hvite huset – på jakt etter rollen de skal spille? – mens den ene av dem, en liten androgyn skikkelse i dress, ustoppelig traver fram og tilbake på scenen.
En lang stund er dette det eneste som skjer. Men litt etter litt får vi vite at den travende skikkelsen er Osvald (Kjersti Botn Sandal), og at han slett ikke går, men sitter bak rattet til mercedes’en sin. Så legger Kai Remlov seg på scenekanten, og akkompagnert av Henrik Rafaelsen og Ole Johan Skjelbred, istemmer han en låt om Shakespeare og Ibsen. Inne i huset forsvarer Hedvig sin villand, og Rita leter fortvilet etter lille Eyolf.
Utenfor huset lyser det ondskap av Frøydis Armands hekseaktige Rottejomfru, og en tissetrengt Marianne Saastad Ottesen kjemper en komisk kamp med lag på lag av hindrende undertøy før hun forvandles til fruen fra havet, og kaster seg inn i en opprivende krangel med sin mann doktor Wangel (Henrik Rafaelsen) som ganske nærgående må hjelpe henne med å få underbukser og underskjørt på plass igjen
Slik dukker en stund løsrevne scener fra Ibsens samtidsdramaer opp likesom tilfeldig, og blir til en slags absurd Ibsen-quiz: Den stiller store krav til publikum, men som teater blir den litt kjedelig. Selv om sketsjene stadig sneier innom forholdet mann/kvinne og foreldre/barn, får de aldri en aktualitet som angår vår tid, og det må jo være hensikten med denne typen dekonstruksjon.
Etter hvert skyver skuespillerne bygget inn på scenen, de strør svære sekker med kunstig snø utover gulvet, og umerkelig forandrer oppsetningen karakter. Nå rettes søkelyset mot sentrale skikkelser i Ibsens samtidsdramatikk. Men fordi noe av Hartmanns poeng er å ta et oppgjør med Ibsens – ofte altfor boulevardskreddersydde – intriger, går han til den motsatte ytterlighet, og fjerner enhver dramatisk utvikling. Resultatet blir kaotisk, og opptrinnene uten logisk rekkefølge.
Men vi får blant annet se Osvald drukne seg i bedriten olje, et overfladisk politisk spark til Norge, kammerherre Alving skyte vilt om seg, og i en vittig samtale anklage sin kone for kveld etter kveld å ha ødelagt hans rykte på verdens teaterscener – kveldens morsomste opptrinn. Til slutt slakter Irene (fra Når vi døde våkner) hele ensemblet med kniv - – et spøkefullt hint til de mange personene Ibsen selv ekspederer til det hinsidige i sin dramatikk.

Så våkner alle våkner opp i en teaterhimmel der champagnen flyter, Ibsenmaskin tar skrittet over i revyteatret, og får dermed for alvor salen med seg: Kai Remlov driver grov gjøn med dr. Stockman før han kaster klærne og splitternaken driter ut alle dagens politiske debatter, godt hjulpet av Anneken von der Lippe som til slutt dristig begynner å leke med pikken hans, en noe uvant underholdning fra vår nasjonale scene. Kai Remlov gjør så godt han kan, men revy er ikke Nationaltheatrets styrke, og den politiske satiren holder ikke mål.
Hittil oppleves Ibsenmaskin som en godt planlagt og total Ibsenmassakre: Det konstruerte Ibsen«huset» blir revet ned, hans samfunnskritikk ender opp som en reaksjonær revytekst, hans personer protesterer mot det han har gjort dem til, intrigen går i oppløsning, og til slutt myrdes myrdes alle av en av sine egne.
Kanskje for å gjenreise Ibsen, avsluttes kvelden patetisk og sentimentalt: Først leser en etter hvert dypt grepet Marianne Saastad Ottesen opp Rubek og Irenes siste møte, deretter vandrer den gjenoppstandne Osvald i en gjennomsiktig ballong ned i salongen - det politisk korrekte postmodernistiske møte mellom skuespiller og publikum - og fremfører Hartmanns egen Osvald-monolog. Det ble dessverre bare mulig å oppfatte bruddstykker av den, men den lot til å være for kvasidyp og sentimental til å kunne redde Ibsen fra noe som helst.

Teksten ellers er visstnok mer eller mindre improvisert fram av ensemblet som gjennom hele forestillingen ser ut til å more seg kongelig både over å drive gjøn med Ibsen og over å gi seg hen til en ny metateatral spillestil der selve skuespillerrollen dekonstrueres.
Ibsenmaskin er utvilsomt et interessant forsøk, men dessverre er forestillingen for langdryg. Dessuten henvender den seg altfor ofte ikke til publikum, men til en krets spesialister som behersker regiteatrets finesser.

 

Denne anmeldelsen sto i Klassekampen lørdag 28. august
 

Publisert: 29.08.10 av IdaLou Larsen Bookmark and Share

Din kommentar:

Kommentar:
Navn:
Alle feltene må fylles ut!

Kommentarer (1):

Anja Schüller01.10.10 00:37
Siden det er improvisert, så vil det bli forskjeller. Men min personlige opplevelse, etter å ha sett den i dag, er at det var langt fra langdrygt. Det var heller hysterisk morsomt,dramatisk,engasjerende og sjokkerende. Men ja, det er ikke et stykke for hvem som helst. Du må ha kjennskap til Ibsen, hvis ikke blir det vanskelig å henge med. Men ser ikke kjennskap til regiteater som et must.
Ibsenmaskin

Ibsenmaskin

Osvald (Kjersti Botn Sandal) i gjennomsiktig ballong i sluttscenen

Foto L-P Lorentz

Ibsenmaskin

Ibsenmaskin

Ibsen med maske (Kai Remlov) og Anneken von der Lippe

Foto L-P Lorentz

Ibsenmaskin

Ibsenmaskin

Kjersti Botn Sandal som Osvald drukner i skitten olje

Foto L-P Lorentz