Siste kritikker:

Hedda anno 2010

Nationaltheatret, Malersalen: «Hedda Gabler»

Av Henrik Ibsen Språklig bearbeidet av Ole Johan Skjelbred og Peer Perez Øian Regi: Peer Perez Øian Scenografi/kostymer: Eilev Skinnarmo Med Andrea Bræin Hovig, Mattis Herman Nyquist, Tone Mostraum, Christian Greger Strøm og Bjørn Skagestad

Regissørdebutant Peer Perez Øian går resolutt inn for å flytte Ibsen inn i vår tid. Han lykkes ikke helt, men det skal bli spennende å følge ham videre

Mens Malersalen fylles, vandrer Christian Greger Strøm og Mattis Herman Nyquist fram og tilbake foran scenen, hilser på bekjente og småprater med hverandre. Så griper Nyquist ordet. Spøkefullt og slentrende presenterer han kveldens ensemble, og gir oss mange personlige opplysninger både om seg selv og de andre. Blant annet får vi vite at kveldens hovedrolleinnehaver Andrea Bræin Hovig har vært gift i tolv år med en navngitt mann i salen, og nå venter sitt barn nummer to. Antakelig ønsker regissør Peer Perez Øian med dette å poengtere at han ikke tar sikte på skape en realistisk virkelighetsillusjon, men denne innledningen blir både for masete og for langdryg.

Mattis Herman Nyquist er fremdeles en slags konferansier når han leser opp en forenklet sceneanvisning, men går så over til å bli Jørgen Tesman. Han forteller oss om sin kjære avdøde tante Julle, og for Hedda spiller han noen av platene han har arvet fra henne, blant annet en Elvis-låt med spesiell appell til 68-ere. Og fra hjørnet lengst nede til venstre på scenen jubler Bjørn Skagestad – eller er det Ejlert Løvborg? For i god moderne tradisjon er alle i ensemblet hele tiden synlig til stede, men det er bare når de selv medvirker at de kommer opp på den bevegelige plattingen der stykket utspiller seg, et minimalistisk og visuelt treffsikkert svart/hvitt interiør av plast og metall, iblant skjermet for innsyn av gylne, stripede forheng. De fargemessig gjennomførte kostymene føyer seg elegant til helheten: Scenograf Eilev Skinnarmo gjør med dette en oppsiktsvekkende debut på Nationaltheatret.

Med denne Hedda Gabler avslutter Peer Perez Øian sin femårige regiutdannelse, og han har resolutt flyttet Ibsen inn i vår tid. Sammen med Ole Johan Skjelbred har han modernisert replikkene så radikalt at det nesten ikke går an å si at de er skrevet av Henrik Ibsen, slik det står i programmet. Effektivt, og faktisk ganske klokt, har han kvittet seg med tante Julle, han har også kuttet drastisk og målbevisst i teksten. Ikke nok med det, har han uten å nøle forandret personlighetene til så vel Tesman som Brack.
I Mattis Herman Nyquists skikkelse er Tesman sjarmerende, tiltrekkende, og selvsikker. Svært forelsket i Hedda, naturligvis, men han reagerer når hun etter hans oppfatning går over streken. Christian Greger Strøms advokat Brack er fremdeles en kyniker, en moderne mann uforpliktende opptatt av å nyte livets goder, men verken så slesk eller så farlig som hos Ibsen. De er begge unge menn fra vår samtid, mens Ejlert Løvborg i Bjørn Skagestads skikkelse tilhører en annen generasjon enn de to vennene. Han er nærmest originalen: ustabil og desperat, men her også voldsomt utagerende: i raseri velter han samtlige stoler i Heddas stue.
Thea Elvsted, en forelsket kvinne som åpent innrømmer at hun har reist fra sin mann for å følge den hun elsker, er en helt uproblematisk kvinne av vår tid. Andrea Bræin Hovig vektlegger Heddas overspente og hysteriske natur, og med finstemt psykologisk innsikt får hun fram hvordan Heddas problematiske forhold til sex blir destruktivt både for henne selv og andre. En original og overbevisende rolletolkning, og det er ikke Andrea Bræin Hovigs feil, men Ibsens, at jeg ikke helt klarer å tro på denne Hedda som en moderne kvinne anno 2010.
Pussig nok stopper Peer Perez Øians modernisering opp når Ejlert i fylla mister sitt manuskript, for selv om Tesman stadig ringer med sin nye touch-mobil, har altså ikke Ejlert skrevet manuset sitt på PC! I sannsynlighetens navn burde Øian i det minste ha diktet opp enda noen replikker her. Men mot slutten er det som om Perez Øian mister troen på sin egen visjon om en samtidig Ibsen. Regien forandrer også karakter, som en slags besynderlig gjenferd blir nå avdøde Ejlert Løvborg stående på scenen gjennom hele siste akt, uten at jeg helt fatter hensikten med dette grepet.
Men selv om denne Hedda Gabler ikke fullt ut overbeviser, har oppsetningen så mange kvaliteter at det skal bli spennende å følge Peer Perez Øian videre.

Denne anmeldelsen sto i Klassekampen mandag 30. august