home

Et avkledd Dukkehjem

Nationaltheatret, Amfiscenen:" Et dukkehjem"

Av Henrik Ibsen Regi: Laurent Chétouane Scenografi: Patrick Koch Med blant andre Ågot Sendstad, Thorbjørn Harr, Øystein Røger, Liv Bernhoft Osa og Kjersti Elvik

Ikke alltid lett å skjønne hvor regissør Chétouane vil hen!

Selv om Chétouane står fjernt fra det overdådig oppfinnsomme tyske regiteatret, driver han også «dekonstruksjon» på sin måte. I Molières Misantropen på Torshovteatret i fjor fulgte han for eksempel teksten respektfullt, men lot samtlige skuespillere stadig hoppe inn og ut av de ulike rollene slik at de som ikke kjente stykket, fikk store problemer med å følge med.
Også i årets Dukkehjem driver han med en helt spesiell form for dekonstruksjon. Det gir seg klart uttrykk i åpningsscenen der stykkets gåtefulle gjennomgangsfigur, Ibsens navnløse stuepike, her døpt til Helene (Kjersti Elvik), langsomt leser opp Ibsens detaljerte beskrivelse av en borgelig stue, med «kobberstikk på veggene (og) en étagère med porselensgjenstande og andre små kunstsaker», mens scenebildet består av et nakent reisverk, møblene av treklosser og juletreet av en naken trestang. Det eneste bruddet er et rødt persisk teppe, et visuelt symbol på 1890-årens innredningstil.
Gjennom sitt scenebilde viser Patrick Koch oss selve skjelettet som utgjør Helmer og Noras (dukke)hjem, og skuespillerne på sin side er instruert til å underkaste teksten en lignende behandling: Her er det ikke snakk om å spille. Tvert imot. Teksten framføres detasjert og totalt følelsesløst, til tider leser Nora til og med opp fra manus. At Helmer skal kunne oppleve denne kvinnen som kvitrende «lerkefugl» og romsterende «ekorn» er absurd.
Rolleskikkelsene presenteres nøytralt, de gir ikke uttrykk for følelser, men lar Ibsens ord stå nakent fram. Stykket dekonstrueres gjennom å fratas all ytre dramatikk, og står i likhet med scenebildet fram som et slags nakent reisverk. Akademisk er resultatet svært interessant, og det gir tilskueren en ypperlig anledning til å studere hvordan Ibsen bygger opp sin intrige, og bruker sine personer. Oppsetningen ville egnet seg glimrende som utgangspunkt for et to dagers seminar om Ibsens dramatiske metode, og Ibsentolkere og Ibsenforskere vil antakelig lett kunne bli fascinert. Men tempoet er så omstendelig at scenene blir uendelig lange, og ikke minst fordi Et dukkehjem er det Ibsenstykke de fleste av oss kjenner best, er forestillingen i perioder ganske kjedelig.
Men rett skal være rett: Iblant fører nettopp den fullstendig upersonlige spillestilen til at det oppstår en uventet og interessant spenning. Det skjer for eksempel i den kjente scenen der Nora planlegger å be dr. Rank om et lån, men ombestemmer seg når han røper at også han elsker henne. Litt skyldes det nok at mens Ibsen lar Nora vise Rank en «kjødfarvet» silkestrømpe hun tar fram av en eske, knapper hun her opp skjørtet og lar Rank se rett ned på silkestrømpen. Men den erotiske spenningen som transcenderer ordene er ikke den eneste grunnen til at samspillet brått svinger her. Den distanserte replikkføringen gir ordene en ny dimensjon.
Aller sterkest kommer dette fram i sluttoppgjøret mellom Nora og Helmer der Noras helt rolige og kjølige analyse av situasjonen, og Helmers like følelseskalde selvforsvar gjør den forslitte scenen gripende. Samspillet mellom Ågot Sendstad og Thorbjørn Harr er her bemerkelsesverdig.
Vanskeligere er det å forstå hvor Chétouane vil hen når han hele tiden lar de medvirkende vandre rundt på scenen og utveksle meningsfylte blikk. Er de skuespillere som kjeder seg under prøvene når de ikke er med, eller har Chétouane en dypere mening – og i så fall hvilken? Når Kjersti Elviks stuepike stadig klapper og klemmer på Nora - er det en lesbisk tilnærmelse, eller uttrykk for kvinnelig samhold over klassegrensene? Og skal Merete Moens heslige tricotdrakt symbolisere at hun er barnepike og ergo barnslig? Som stykkets tre små barn løper Øystein Røger, Liv Bernhoft Osa og Thorbjørn Harr lystig rundt i tricot, og alle har tricot under de tidsriktige kostymene, så kanskje uttrykker det barnet i oss alle.
Kanskje – og kanskje ikke. Det er ikke alltid like lett å forstå hvor Chétouane vil hen.

Denne anmeldelsen sto i Klassekampen tirsdag 31. august

 

Publisert: 01.09.10 av IdaLou Larsen Bookmark and Share

Din kommentar:

Kommentar:
Navn:
Alle feltene må fylles ut!

Kommentarer (1):

lol22.09.10 19:10
kan dere fortelle litt mer om ordene og utrykkene som ble brukt i boka " et dukkehjem og hva de betyr. takk
Et dukkehjem

Et dukkehjem

Ågot Sendstad som Nora

Foto Gisle Bjørneby

Et dukkehjem

Et dukkehjem

Liv Bernhoft Osa (fru Linde) og Thorbjørn Harr (Helmer)

Foto Gisle Bjørneby

Et dukkehjem

Et dukkehjem

Øystein Røger som dr. Rank

Foto Gisle Bjørneby