home

En sterk opplevelse

Riksteatret: «Lang dags ferd mot natt»

Av Eugene ONeill Oversatt av Svein Selvig, bearbeidet av Bibi Moslet Regi: Stein Winge Scenografi: John-Kristian Alsaker I rollene Liv Ullmann, Bjørn Sundquist, Anders Baasmo Christiansen, Pål Sverre Valheim Hagen og Viktoria Winge

Publikum i hele Norge kan se fram til en sterk ONeill-opplevelse.

Eugene O’Neill skrev Lang dags ferd mot natt i 1942, og teksten er så direkte selvbiografisk at O’Neill kontraktfestet at den ikke skulle offentliggjøres før han hadde vært død i 25 år. Dette så hans enke bort fra, og stykket hadde verdenspremiere på Dramaten i Stockholm i 1956, tre år etter Eugene O’Neills død. I dag er det ett av hans mest spilte, og her hjemme er Riksteatrets oppsetning den tredje på ti år.
Handlingen utspiller seg fra morgen til midnatt i familiens sommerhus ved sjøen. Faren, James Tyrone, en aldrende skuespiller, føler at han har skuslet bort et helt uvanlig talent ved å satse på publikumsvennlig og lukrativ suksess. Han er sterkt alkoholisert, mens hans kone Mary har vært avhengig av morfin siden hun fikk sønnen Edmund for over 20 år siden.
Den eldste sønnen, James, er en mislykket annenrangs-skuespiller. Han er konstant blakk, derfor tilbringer han sommeren hos foreldrene. Det gjør også den ti år yngre broren, Edmund, som etter å ha vært til sjøs, nå prøver å etablere seg som forfatter og lyriker. Begge sønnene er like whisky-avhengige som faren, og moren mener det er farens skyld, for da guttene var små og våknet om natten, roet ham dem ned med en teskje brennevin.
Når stykket begynner, venter Edmund på at legen skal gi ham beskjed om han har fått tuberkulose. Moren er nylig kommet hjem fra en avvenningskur, men engstelsen for sønnen gjør henne utsatt for tilbakefall, og det gjør ikke saken bedre at verken mannen eller sønnene kan la være stadig å overvåke henne.
Dagen begynner forholdsvis normalt, selv om vi aner konflikter og dystre familiehemmeligheter under den tilsynelatende harmoniske overflaten. Men allerede til lunsj skjenkes det whisky som aperitiff, og etter hvert som alkoholkonsumet øker, og moren stadig setter nye sprøyter, forsvinner hemningene. Alle de motsigelsesfylte og såre følelsene som binder dem til hverandre sprenger seg fram, kjærligheten og avhengigheten, men også hatet og sjalusien, samtidig som alle fire også synes uendelig synd på seg selv.

Det er nok ikke mange som kan kjenne seg igjen i den livsudyktige, men særdeles begavete kunstnerfamilien O’Neill skildrer. Men paradoksalt nok er det nettopp det helt personlige i skildringen av en dag i familien Tyrones liv som får Lang dags ferd mot natt til å angå mange, selv om både menneskene O’Neill beskriver og deres livssituasjon er ganske spesielle. Vi opplever at konflikten angår oss, fordi følelsene de fire gir uttrykk for er allmenne, selv om vi ofte gjør vårt beste for ikke å vite av dem.
Erik Ulfsbys intense tolkning av stykket i Molde i fjor står dessverre litt i veien for min opplevelse av Stein Winges oppsetning, men det er ingen tvil om at den er både solid og gjennomført. Sin vane tro, velger Winge en sterkt ekspressivt fysisk spillestil der personene klemmer hverandre intenst for å vise at de er glade i hverandre, uttrykker hat og sjalusi ved å slå, sparke og velte møbler, mens de eldre kryper rundt på gulvet når fylla og rusen tar overhånd. Det blir litt voldsomt iblant, men det er dekning for grepet i de verbalt totalt hemningsløse utfall O’Neill legger sine taleføre personer i munnen.
Et sterkt ensemble oppfyller regissørens hensikter: Oppfinnsomt og variert viser Liv Ullmann hvordan morfinrusen setter Mary Tyrone i en slags tåketilstand der hun kjemper for å finne fram i alle de motstridende minnene som dukker opp, men Ullmanns lange nesten-monolog før pause blir noe ensformig. Her burde Winge strammet litt inn. Bjørn Sundquist er en sammensatt og kompleks James Tyrone, men kveldens skuespillermessige høydepunkt er likevel Anders Baasmo Christiansen og Pål Sverre Valheim Hagen. Deres tolkning av brødrene James og Edmund, og deres samspill med hverandre og med resten av ensemblet, er en fantastisk opplevelse.

Ingen tvil om at publikum i hele Norges land har en sterk forestilling å se fram til.

Denne anmeldelsen sto i Klassekampen fredag 3. september
 

Publisert: 07.09.10 av IdaLou Larsen Bookmark and Share

Din kommentar:

Kommentar:
Navn:
Alle feltene må fylles ut!
Lang dags ferd mot natt

Lang dags ferd mot natt

Bjørn Sundquist (James Tyrone), Liv Ullmann (Mary Tyrone) og de to sønnene James og Edmund

Foto Leif Gabrielsen

Lang dags ferd mot natt

Lang dags ferd mot natt

Liv Ullmann (Mary Tyrone) og sønnen Edmund (Pål Sverre Valheim Hagen)

Foto Leif Gabrielsen

Lang dags ferd mot natt

Lang dags ferd mot natt

Liv Ullmann og Bjørn Sundquist (Mary og James Tyrone)

Foto Leif Gabrielsen