Siste kritikker:

Problematisk politisk satire

Oslo Nye Teater, Centralteatret «Spin doctor»

Av Alistair Beaton Oversatt av Knut Nærum Regi: Vibeke Wrede Scenografi og kostymer: Marianne Nilsson Med Anders Hatlo, Morten Røhrt, Birgitte Victoria Svendsen, Geir Kvarme og flere

Et tragisk og voldsomt sluttpoeng gjør budskapet i Spin Doctor ganske problematisk.

I programmet til Spin Doctor skriver Catrine Telle at hun har tenkt å bruke teatret i Akersgata, Oslos tidligere avisgate, til «aktuell satire og komedie». Hun starter opp med den politiske komedien Spin Doctor fra 2001 som har vunnet pris for Beste komedie i England, og bl.a. er blitt satt opp i USA, Canada, Tyskland, Finland, Portugal og Danmark.

Utenlandsk samtidsdramatikk spilles forholdsvis sjelden på norske teatre, og siden Are Kalvøs Tusen år og like blid på Det Norske Teatret i 1998, er den politiske satiren stort sett blitt henvist til revyscenen. Jeg gikk derfor spent og forventningsfylt til Spin Doctor-premieren. Jeg ble egentlig ikke skuffet, men jeg opplevde forestillingens politiske konklusjon som svært problematisk. Til tross for at regissør Vibeke Wrede utvilsomt har rett når hun i programmet sier at satiren i stykket er helt uavhengig av hvilken regjering som sitter ved makten, er det ikke til å komme forbi at for å fungere, må handling og personer plasseres i en aktuell politisk sammenheng som tilskuerne kjenner igjen. Det har sine konsekvenser.

Ifølge Wikipedia har dramatikeren, Alistair Beaton, selv vært taleskriver for Tony Blair. Dersom det er riktig, har han førstehåndskunnskap til den virkeligheten han skildrer. Spin Doctor er nemlig først og fremst et krasst angrep på den politiske situasjonen i moderne demokratiske samfunn der medienes makt og evne til å definere virkeligheten for velgerne, gjør det nødvendig for politikerne å benytte seg av politiske rådgivere og kommunikasjonsmedarbeidere, også kalt taleskrivere, som kan kunsten å presentere partienes politikk på en positiv og publikumsvennlig måte. Beaton mer enn antyder at dette i praksis fører til at disse kommunikasjonsrådgiverne ender opp med å stake ut selve politikken for visjonsløse, men makthungrige politikere som er villige til det meste for å beholde makten.
tHandlingen i Spin Doctor utspiller seg under regjeringspartiets landsmøte. Mens rådgiverne forbereder den store talen som statsministeren skal holde dagen etter, dukker det plutselig opp en sak som er så skandaløs at den vil kunne velte regjeringen, hvis den blir offentlig kjent. Og alt tyder på at en journalist fra en liten avis på venstresiden sitter på saken. Hun må stoppes, uansett med hvilke midler.
Knut Nærum har fått i oppdrag å oversette den engelske teksten, og har tydeligvis frydet seg med å sette den om til norske forhold. Han retter entusiastiske spark mot Aps samarbeid med Sp, her symbolisert av den teite kvinnelige samferdselsministeren, og i Morten Røhrts overdådige tolkning blir samordningsministeren en korrupt klovn. Vitsene om Soria Moria er legio, men rett skal være rett, Knut Nærum er like ubarmhjertig mot sitt eget Nytt på nytt. Satiren retter seg også mot sensasjonshungrige mediefolk så opptatt av å være på god fot med politikerne at de danser etter deres pipe. Med ett unntak: den kvinnelige journalisten som overdrevent alkoholforbruk har tvunget fra en stilling i stor avis til Klassekampen, og som holder fast på sin ungdoms venstre-radikale verdier.

Knut Nærum er en ganske velorientert og morsom satiriker, og angrepene både på pressen og på dagens rød-grønne regjering treffer ofte blink, og er lette å more seg over. Men det blir ubehagelig når epilogen, statsministerens store tale, mer enn antyder at norske politikere, i likhet med Putin, ikke nøler med å gå over lik for å kneble pressen når den blir farlig. Offeret her blir en politisk journalist fra nettopp denne avisen. Dette ganske voldsomme sluttpoenget gir stykket en ubehagelig reaksjonær slagside.
Danske Vibeke Wreede har hatt stor suksess med stykket i Danmark, og regien hennes er kjapp og har en sikker rytme. Marianne Nilsson har signert en scenografi som på fornøyelig vis videreutvikler selve Centralteatrets salong og skuespillerne på Oslo Nye behersker komediespillet fullt ut. Men på premieren var stemmen til Anders Hatlo gjennomgående plagsomt høy. Jeg skjønner at hans politiske rådgiver skal være både kolerisk, maktsyk og tyrannisk, men han trenger ikke skrike hele tiden av den grunn.

Denne anmeldelsen sto i Klassekampen lørdag 4. september