Siste kritikker:

Gammelmodig komedie

Riksteatret: «Soloppgang i Riga»

Av Aleksej Arbusov Oversatt av Helena Krag Regi Ellen Horn Scenografi Aleksander Orlov Kostymedesign Irina Cheredovnika Med Marit Østbye, Stein Grønli og Kay Hartvigsen (musiker)

Ellen Horn debuterer som regissør og satser dristig. Men kommer ikke helt i mål.

Russiske Aleksej Arbusov skrev «Soloppgang i Riga» i 1972, og i 1978 ble stykket en kjempesuksess på Nationaltheatret med Wenche Foss og Per Aabel i de to hovedrollene.

Handlingen er lagt til 1968, og stykket utspiller seg i Riga, den gangen Latvia fremdeles var en del av Sovjetsamveldet. Stykkets hovedpersoner er to eldre mennesker, en overlege og en kvinnelig pasient på sanatoriet han er sjef for, og gjennom en rekke møter finner de to fram til hverandre.

På russisk heter stykket ”En gammeldags komedie», og den tittelen bærer det med enda større rett i dag, nærmere 30 år etter at det ble skrevet. Det gir seg spesielt utslag i Arbusovs skildring av mannen og kvinnen i stykket. De gir begge uttrykk for en oppfatning av sine kjønnsroller som tilhører en helt annen tid, og som iallfall blant yngre mennesker var håpløst passé allerede før kvinnebevegelsen kom for fullt i 1970-årene. Det er kanskje nettopp det Arbusov siktet med å kalle sitt stykke ”gammeldags” og la hovedpersonene være et godt stykke opp i årene, men noen kritisk tidsrefleksjon uttrykkes ikke i teksten.

Noe av det fineste ved Riksteatrets oppsetning er scenografien av russiske Aleksander Orlov. Den er meget enkel, men desto mer effektiv: Store lette hvite forheng som til tider overbevisende blir til sanatoriets hage, et konditori eller et rom på sykehuset, andre ganger til en gate i gamle Riga, eller til veien ved krigskirkegården. I de korte pausene der de to skuespillerne i all hast bytter kostymer, danser forhengene over scenen i et slags visuelt uttrykk for hovedpersonenes skiftende sinnsstemninger som også understrekes av musikeren (Kay Hartviksen) der han vandrer over scenen med sitt trekkspill - også dette en vellykket del av oppsetningen. De musikalske innslagene er velvalgte og gir forestillingen et sårt tiltrengt liv.

Riksteatersjef Ellen Horn nemlig har satset dristig for sin debut som regissør: «Soloppgang i Riga» har bare to roller og ingen ytre handling. Vi følger overlege Rodion Nikolajevitsj (Stein Grønli) og pasient Lidia Vasiljevna (Marit Østbye) fra de møtes første gangen til de ender med å innrømme at de hører sammen. Da har de gjennom en åtte-ni forskjellige møter ført en rekke ganske hverdagslige samtaler der de stadig snakker fordi hverandre, og den ene tilsynelatende ikke skjønner hva den andre gir uttrykk for, mens vi publikummere hele tiden er fullt på det rene med hva som egentlig foregår.

I det ytre er stykket ganske stillestående, og avhenger derfor at av regissøren evner å gi oppsetningen en tiltalende rytme, og av at de to skuespillerne klarer å skape levende og troverdige mennesker av sine roller. Viktig er også samspillet mellom de to, som i all hovedsak hviler på en undertekst som både utfyller og iblant motsier det de åpent gir uttrykk for.

Det er to meget krevende roller, og til tross for en god del fine øyeblikk, holder spillet ikke helt. Stein Grønli er best i først del der han finstemt får fram hvordan overlegen først blir sjarmert, så irritert og til slutt ganske betatt av Lidia Vasiljevna. Etter pause mister spillet hans dessverre litt av nyanserikdommen, og skikkelsen blir langt mer endimensjonal. Marit Østbye er derimot best etter pause, når Lidia Vasiljevna litt etter litt blir et helt menneske, og ikke bare er en avdanket diva som på død og liv vil være uimotståelig. Samspillet mellom de to er ujevnt, men ett magisk øyeblikk oppstår - når de danser ut i en Sjostakovitsjs vals.

Ellen Horn viser stor respekt for Arbusovs tekst, kanskje litt for stor. Det blir for mange dødpunkter, og oppsetningen ville ha tjent på å bli kuttet ganske kraftig ned. Her hadde det faktisk vært fint med halvannen time uten pause!

Denne anmeldelsen sto i Klassekampen fredag 17. september